Dette er den siste og også den aller beste av metodene for å endre adferd. Å endre motivasjonen innebærer at man finner årsaken til hestens oppførsel og gjør noe med denne. Hestens adferd er et utrykk for hva hesten har lært og hvordan den føler seg både fysisk og psykisk. Vi kan kalle adferden for et symptom på et problem, og om vi bare jobber med symptomet vil ikke dette hjelpe på problemet. Ofte ender vi opp med et nytt symptom i stedet.

Dersom man har en sal som passer dårlig til hesten vil dette føre til ubehag for hesten. Dette gjør at hesten vil begynne å vise adferd som vi anser som et problem. Adferden kan være alt fra at hesten er sur når man skal sale den opp til at den bukker under ridning så det er ikke alltid så lett å finne ut hva som ligger bak problemet. Dersom vi fokuserer på problemet med at hesten bukker for eksempel vil vi enten mislykkes med å trene bort adferden, eller så vil hesten begynne å vise en ny adferd (for eksempel at den nekter å gå frem) i stedet for bukkingen. Skal vi løse problemet med bukkingen må vi aller først se på årsaken; i dette eksempelet må vi finne en sal som passer til hesten.

Ofte må vi bruke denne metoden i forbindelse med en annen metode. spesielt dersom hesten har hatt en adferd over lang tid; det er ikke alltid den samme grunnen som gjør at en adferd begynner som gjør at den fortsetter.

Hesten vil ikke laste

Å endre motivasjonen innebærer at vi ser på lastingen fra hestens synspunkt. Er hesten redd så må vi bevise for hesten at transporten ikke er farlig. Dette er noe hesten må finne ut av selv i sitt eget tempo, dess mer utålmodige vi er, dess mindre er sjansen for at hesten synes at transporten er OK. Den raskeste måten å få hesten fortrolig med transporten er derfor å skynde seg sakte.

I tillegg til at de fleste hester som ikke vil laste synes at transporten eller selve lastingen er skremmende er det mange hester som ikke har lært å laste. Mange har ikke lært å gi etter for trykk for eksempel og da er det ikke så rart om signalene ikke fungerer.

I noen tilfeller vil ikke hester laste fordi de har assosiert det å bli transportert med å komme til et sted den ikke vil være. For eksempel kan det skje at hesten ikke vil laste dersom den på forrige tur ble fraktet til en veterinær for en behandling som den anså som ubehagelig.

I så fall er hestens adferd motivert av at den ikke vil reise noe sted fordi den forventer at dette blir en ubehagelig opplevelse. Endring av motivasjonen i det tilfellet vil være å ta hesten med til steder som hesten synes er positive.

Akkurat som med oss; hesten har en grunn for å nekte å gå på transporten. Finner du grunnen til adferden kan du i de fleste tilfellene gjøre noe med den, og dermed vil hesten endre adferd.

Hesten er urolig ved oppsitting

I forbindelse med denne adferden bør man alltid se på motivasjonen. I mange tilfeller er hesten urolig pga ubehag, og dersom dette er tilfellet må man gjøre noe med det fysiske problemet før man kan gjøre noe med oppførselen. Man kan selvsagt lære hesten å stå stille selv om hesten har vondt i ryggen for eksempel, men dette vil kunne føre til større skader for hesten og dessuten risikerer rytteren at hesten finner andre måter å utrykke sitt ubehag på. Dersom hesten forteller deg at du ikke får lov til å komme opp på den kan det fort straffe seg å ikke høre etter; det finnes hester som er ganske gode til å få rytteren til å gå av igjen i en fart også.

Hesten skraper med bena når den står bundet på midtgangen

Denne adferden begynner ofte av en grunn, men fortsetter av en annen. I mange tilfeller begynner hester med dette fordi de blir nervøse av å stå bundet på midtgangen. De blir bundet opp litt for lenge (for hesten) og når eieren går i fra dem for bare et øyeblikk begynner de å bli urolige og vil derfor røre litt på bena. Siden de er bundet er det begrenset hvor mye de kan røre på seg (noe som i seg selv er urovekkende for et fluktdyr) og det er fort gjort at de skraper med et ben.

Dersom denne uroen gav resultatet at eieren kom tilbake igjen, uavhengig av om eieren kom fordi hesten skrapet med bena eller om det var en ren tilfeldighet, vil hesten ha fått en belønning for skrapingen. Og dermed er adferden forsterket. I noen tilfeller er en gang nok, i andre tilfeller har situasjonene oppstått flere ganger; uansett oppdager hesten at dersom den skraper med bena så vil den få oppmerksomhet og slipper å stå alene.

Ofte vil hesten bli mindre usikker på situasjonen etter hvert; den lærer at det å stå på midtgangen ikke er så farlig. Motivasjonen for skrapingen er ikke lenger at den er usikker, men nå har det blitt en etablert vane. Hesten har fått eieren til å ”komme på kommando” og dette vil den lett bruke i flere sammenhenger. Nå kan motivasjonen for å få eieren til å komme være at hesten kjeder seg like mye som at den er nervøs, uansett så sitter vanen fordi den fungerer for hesten.

Å endre motivasjon vil i dette tilfellet være å legge opp situasjonen slik at hesten ikke blir urolig; og dette gjøres ved å trene hesten gradvis og positivt til å kunne stå bundet. Imidlertid er dette ikke sikkert at vil fungere fordi det ikke lenger er nervøsitet som er årsaken til adferden, og hesten slutter i så fall ikke selv om den er rolig.

Motivasjonen vil i slike tilfeller være at hesten vet at den får oppmerksomhet før eller senere når den skraper med bena. Dersom man kan være helt konsekvent med å ikke gi noen form for oppmerksomhet for dette vil adferden opphøre, men det er vanskelig å lykkes med dette dersom man har hesten i en stall med andre mennesker. Det er så fort gjort at noen andre gir hesten oppmerksomhet og dermed vil det ikke lykkes. Vanen vil bli enda verre faktisk om hesten bare får sin belønning en gang i blant; belønninger som kommer tilfeldig styrker vaner langt mer enn belønninger som blir gitt hver eneste gang.

Skal man trene bort denne adferden ved å endre motivasjonen er det derfor viktig at man kan kontrollere omgivelsene, noe som er vanskelig i en stall med flere personer.

Den beste måten å bli kvitt denne adferden er å passe på at den ikke oppstår i første omgang. Det gjør man ved å trene hesten gradvis opp til å stå bundet i lenger perioder, og så gradvis lære hesten at det er ufarlig å stå bundet alene. Kunsten er å gå tilbake til hesten før den begynner å vise uro, samt å være nøye med å ikke gi hesten oppmerksomhet dersom den skulle begynne å skrape.

Dersom adferden først har oppstått vil metoden å endre motivasjonen være vanskelig å gjennomføre i praksis.

Hesten biter og sparker

Å endre motivasjonen er den mest effektive måten å bli kvitt denne adferden på. Mange påstår at deres hest er så ”snill” at den aldri vil kunne finne på å bite eller sparke. Dette er ikke riktig; absolutt alle hester vil kunne bite og sparke under visse omstendigheter. Det som vil variere fra hest til hest er hvor mye som skal til for at hesten føler seg presset så hardt at den føler at den må reagere. Det har ingenting med hvorvidt hesten er ”snill” eller ikke å gjøre; dersom en hest blir tilstrekkelig presset vil alle hester gjøre det de må gjøre for å forsvare seg, akkurat som mennesker vil gjøre når vi blir presset over våre grenser.

En hest som blir presset vil forsøke å komme seg bort fra den ubehagelige situasjonen, dvs. lage en avstand mellom seg selv og det eller den som hesten oppfattet som farlig. Det finnes to måter å gjøre dette på; den ene måten er å selv forsvinne fra situasjonen og dermed skape en avstand. Den andre måten er å få det farlige til å forsvinne ved å skremme det bort.

Siden hesten er et fluktdyr vil de i utgangspunktet alltid velge den første metoden; flykte fra situasjonen. Dette er derfor deres ”plan A” for å skape avstand.

Dersom den ikke har muligheten til å flykte vil hesten bruke ”plan B” for å komme unna; den vil forsøke å få det som presser den til å forsvinne i stedet.

Også ville hester reagerer på denne måten; dersom et rovdyr jager en hest vil hesten gjøre alt den kan for å komme seg bort fra situasjonen. Men, om rovdyret tar igjen hesten slik at den ikke klarer å komme unna, vil den også begynne å forsvare seg med bitt og spark.

Sparking er mer nærliggende for en hest som forsøker å forsvare seg fordi den fremdeles forsøker å komme seg bort. Den vil helst ha det som skremmer den langt bak seg, så den kan både springe bort og sparke for å holde en forfølger unna samtidig.

Dette kan vi ofte se når en hest jager en annen hest; hesten som blir jaget springer unna, men dersom den andre hesten fortsetter å jage vil den som bli jaget sparke bakut samtidig med at den går unna. Bakutspark er derfor ikke nødvendigvis et tegn på at hesten er sint eller aggressiv, i de fleste tilfeller er dette et tegn på at hesten er redd og bare ønsker avstand. Hesten forsøker fremdeles å bruke flukt, ”plan A” som forsvar.

Biting er en mer aggressiv adferd fordi dette er mer tegn på ”plan B”, skape avstand ved å få den andre parten til å flytte seg unna. Dette bruker hester både som selvforsvar og som en måte å dominere en annen hest på. Mange som tror at et bitt alltid betyr at en hest er aggressiv og dominant, eller at det alltid betyr at den er redd, i virkeligheten vil denne adferden kunne være et tegn på det ene i en situasjon og det andre i en annen situasjon.

Hester er i utgangspunktet fredelige dyr, men om vi lærer dem at vi gjør dem vondt (ubevisst eller bevisst) og hesten ikke har noen mulighet for å komme seg bort fra situasjonen vil hester svare med å bite eller sparke. Dess mer ubehag vi utsetter hesten for, dess sterkere blir hestens motivasjon for å forsvare seg. Dersom hesten har erfart at mennesker trekker seg bort når den opptrer truende har hesten fått belønning for denne adferden. Motivasjonen er nettopp å lage adferd, helst med plan a, flukt, men om ikke dette er mulig så ved plan b, få trusselen til å gå bort i stedet.

Måten vi håndterer hester på setter den ofte i situasjonen der den må bruke plan b for å forsvare seg. Et eksempel på dette: man skal sale opp en hest som ikke vil ha på salen. Årsaken til at den ikke vil ha på salen kan være så mange ting, det vi kan slå fast via hestens adferd er at den protesterer mot salen. Dersom vi slipper løs hesten på et beite og kommer med salen vil så å si alle hester reagere med å springe unna fordi den kan gjøre dette i den situasjonen. Men om vi binder hesten og legger på salen har ikke hesten lenger den muligheten og den vil i stedet forsøke å få oss til å gå bort med salen.

Gjennom erfaring vil hesten kunne lære at mennesker ikke flytter seg så lett for en trussel, men dersom den biter så vil den få en respons. Vi kan derfor effektivt trene opp en hest til å bite ved minste provokasjon, hesten har lært at dette er det eneste som fungerer; og at dette fungerer effektivt omtrent hver gang. Det er fremdeles ikke snakk om at hesten er ”snill” eller ”slem”; den reagerer på situasjoner på den måten som dens erfaringer har lært den at er mest effektivt.

For å bli kvitt dette problemet må vi derfor se på den enkelte situasjonen i hvert enkelt tilfelle. At hesten biter eller sparker er motivert av noe, og først når vi har funnet ut hva det er hesten protesterer mot kan vi endre motivasjonen som er årsaken til adferden. Med andre ord; vi må forsøke å lytte til hva det er hesten forsøker å fortelle oss og fokusere mindre på måten den kommuniserer dette på. Samtidig må vi være nøye med å ikke forsterke hestens adferd ved å belønne denne. Sist, men ikke minst, vi må unngå å sette en hest i situasjoner der den føler at den ikke har noe alternativ til å forsvare seg; blir det en fysisk kamp mellom hesten og mennesket skal det mye til at mennesket kommer seg uskadet fra situasjonen.

Hesten stresser på tur og har en tendens til å løpe ut

Å endre motivasjonen for denne adferden handler om å finne ut hva som gjør at hesten oppfører seg på denne måten. Adferden er et symptom på et underliggende problem. For å finne ut hva det underliggende problemet er må man se på det enkelte individet og den enkelte situasjonen.

Årsaken kan ligge i alt fra at det er noe som gjør vondt for hesten til at hesten er uerfaren. Siden hester er fluktdyr vil de ofte reagere med å forsøke å springe fra situasjonen, selv om det er fullstendig nytteløst å forsøke å løpe fra en rytter som sitter oppå den eller fra salen som sitter fast. For å finne motivasjonen må vi se på alle aspekter av situasjonen, og det er ikke alltid så enkelt å finne ut årsaken til problemet. I mange tilfeller er det ikke bare en faktor, men flere som fører til adferden. Noen ganger vil denne adferden begynne av en grunn, men fortsette av en annen grunn senere. En hest kan for eksempel begynne å stresse en dag av en grunn, men rytterens respons på hestens adferd kan gjøre at hesten den neste gangen begynner å stresse fordi rytteren gav den en ny grunn til engstelse.

Dersom hesten først har begynt å stresse på tur er det ikke uvanlig at denne adferden blir forsterket av rytteren; den vanligste reaksjonen fra ryttere er å begynne å holde stramme tøyler for å unngå at hesten springer ut, og dette vil gjøre hesten mer stresset. Et fluktdyr føler naturlig nok stress om den kjenner seg fanget, for ikke å glemme at stramme tøyler er ubehagelige for hesten og dermed en ytterligere grunn for den å ville løpe fra situasjonen.

Finner man årsaken til adferden vil man i de fleste tilfeller også finne svaret på hva man kan gjøre for å løse problemet.