Denne metoden innebærer at man tar bort et ubehag når hesten gjør det man vil at den skal gjøre, og siden hesten vil at ubehaget skal slutte vil den gjerne gjenta adferden som den assosierte med at ubehaget forsvant. I trening brukes denne metoden ofte for og få en hest til å begynne å gjøre noe, men det kan også brukes for å få en hest til å slutte å gjøre noe. Belønningen i denne metoden er som sagt at ubehaget slutter, en annen måte å si det på er at man gir hesten ettergift eller at man tar bort trykket.
 
Selv om negativ forsterkning er basert på ubehag akkurat som straff er denne metoden bedre fordi hesten får informasjon om hva den skal gjøre (dette er fordi ettergiften kommer i øyeblikket hesten gjør det man ønsker) og ikke bare hva den ikke skal gjøre (som er tilfellet når man bruker straff).
 
Ulempen med metoden er at for at treneren skal kunne ta bort ubehaget så innebærer dette at treneren vanligvis er den som må gi ubehaget, og ved å gjøre dette vil man samtidig straffe den adferden hesten gjorde før ubehaget ble påført. Dette innebærer at negativ forsterkning lett får en del uønskede assosiasjoner som at hesten forbinder ubehag med treneren, stedet, situasjonen osv.
 
I praksis kan man bruke negativ forsterkning ved å gjøre noe med hesten som den synes er ubehagelig (hensikten er at den skal ville unngå ubehaget) samtidig som hesten viser adferden man ikke liker, og i samme øyeblikk som hesten begynner å gjøre som man vil tar man bort ubehaget. Dersom man er sen med ettergiften vil hesten ikke forstå hva man ønsker at man skal gjøre.
 
Forskjellen på negativ forsterkning og straff er når ubehaget begynner og slutter i forhold til hva hesten gjør. Dersom en hest gjør noe du ikke liker og du gir hesten et ubehag etter at hestens handling har sluttet er det en straff. Dersom en hest gjør noe du ikke liker og du gir hesten et ubehag samtidig som den holder på med det du ikke liker, og du slutter med ubehaget så fort hesten endrer adferd så er det negativ forsterkning.
 
Det kan virke som en veldig liten forskjell, men i praksis betyr det mye; ved negativ forsterkning kan hesten få ubehaget til å forsvinne ved å endre adferd. Ved straff er det ingenting hesten kan gjøre for å få deg til å slutte med ubehaget fordi den ikke kan endre på noe den allerede har gjort. Mer om dette kan du lese i artikkelen Hva er positiv / negativ forsterkning eller positiv / negativ straff?

Hesten vil ikke laste

Metode 3; negativ forsterkning, har både fordeler og ulemper i forbindelse med lasting. Dette innebærer at man bruker en form for trykk (noe hesten reagerer på) på hesten så lenge hesten ikke gjør som man vil, men at dette trykket opphører så snart hesten begynner å gjøre som man ber om. Dette er en veldig effektiv metode som kan gi gode resultater, men det avhenger av trenerens evne til å legge på og ta bort trykk i eksakt riktig øyeblikk.
 
I tillegg til at det er vanskelig å legge på og ta bort trykket i riktig øyeblikk er det vanskelig å bruke riktig mengde trykk. Både for mye trykk og for lite trykk vil gi dårlige resultater. Mange bruker så mye trykk at hesten ender opp med å bli reddere for lasting i stedet for at den blir bedre.

At hesten har blitt mer redd behøver ikke å vise seg med en gang, og det vil ofte virke som om det sterke trykket var det helt riktige fordi hesten noen ganger reagerer med å gå inn i hengeren temmelig fort. På mange kurs vil man ofte se denne varianten; treneren legger på et sterkt trykk, gir ettergift hver gang hesten går mot hengeren, og som ved magi laster hesten etter bare en kort stund. Det er lett å bli imponert over en slik demonstrasjon fordi man bare ser det øyeblikkelige resultatet, men ofte vil langtidseffekten være at hesten er enda mer redd for lasting etterpå.  Dersom man har en hest som har et problem med lasting bør man fokusere på å trene hesten slik at den blir mer fortrolig med lastingen over tid, i stedet for å forsøke å få hesten inn på hengeren så fort som mulig.
 
Dermed ikke sagt at negativ forsterkning er feil når man laster hesten, bare at det er viktig å være moderat i bruken av trykk slik at hesten ikke blir redd for lastingen senere. Trykket skal brukes for å kommunisere med hesten hva man ikke vil at den skal gjøre, og det etterfølgende trykket forteller hesten hva man vil at den skal gjøre.
 
Brukes for lite trykk vil det ikke ha noen effekt på hestens adferd; om den ikke kjenner eller bryr seg om trykket så vil den heller ikke være motivert til å gjøre noe for å unngå trykket. Man må altså bruke så mye trykk som er nødvendig for å få en reaksjon, og så lite trykk som mulig utover det. Hvor mye trykk dette blir i praksis vil derfor komme an på den enkelte hest i akkurat denne situasjonen, så denne metoden forutsetter at treneren er flink til å lese hestens kroppsspråk.
 

Hesten er urolig ved oppsitting

Å bruke negativ forsterkning i dette eksempelet innebærer at man gir hesten en eller annen form for ubehag, som for eksempel stramme tøyler, så lenge hesten er urolig. Så snart hesten står stille tar man bort trykket. Dersom hesten igjen begynner å røre på seg legges trykket på igjen til hesten atter en gang står i ro. Når dette har vært gjentatt noen ganger vil hesten trolig komme til å forstå både hvilken adferd som er ønsket, og hvilken adferd som ikke er ønsket. Igjen vil effektiviteten avhenge av trenerens evne til å legge på og ta bort trykket i akkurat riktig øyeblikk og evnen til å lese hvor mye trykk som er påkrevd for å få en reaksjon. For mye trykk vil lett føre til at hesten blir redd, og dermed mer urolig, og for lite trykk vil ikke være effektivt.
 
Fordelen med å bruke negativ forsterkning i denne sammenhengen er at den som oftest fungerer forutsett at den brukes korrekt. Det vil også avhenge av årsaken til hestens oppførsel; dersom hesten er urolig fordi den er veldig redd eller den har vondt vil denne metoden ikke nødvendigvis overbevise hesten om at det er til dens eget beste å stå i ro.
 
Ulempen ved å bruke negativ forsterkning er at selv når det blir utført riktig og får det ønskede resultatet, vil det ikke gjøre noe med årsaken til at hesten var urolig i første omgang. Dersom hestens uro kom av at den hadde problemer med salen for eksempel så vil man ha fått en hest som står i ro til tross for ubehaget, men man har ikke løst problemet med den ubehagelige salen. Dette vil ha konsekvenser i det lange løp; hesten kan utrykke problemet den har med salen på andre måter når man rir den (den kan gjøre alt fra å gå med spenninger til å rett og slett kaste av rytteren). Det kan også føre til at hesten får belastningsskader fordi rytteren ikke gjorde noe med selve problemet.
 
Er imidlertid årsaken til hestens urolighet at den ikke har lært å stå stille så vil denne metoden kunne fungere bra.
 

Hesten skraper med bena når den står bundet på midtgangen

Negativ forsterkning innebærer i dette tilfellet at man gir hesten et ubehag imens hesten skraper og slutter i det samme øyeblikket som den står i ro. Siden negativ forsterkning skje samtidig med adferden vil man ha en bedre sjanse til å lykkes enn om man bruker straff, men uansett vil dette sjeldent fungere godt med dette eksempelet. Effekten blir ofte som når man bruker straff; hesten lærer å unngå skrapingen når eieren er i nærheten, men skraper like mye når eieren går lenger bort.
 
For å unngå at dette skjer er det best å gi ubehaget på avstand slik at hesten ikke vet hvor det kommer fra dersom man velger denne metoden. Den eneste forskjellen med negativ forsterkning og straff i dette tilfellet er igjen øyeblikket trykket kommer på og tas bort. Straff innebærer at ubehaget kommer etter adferden (og er derfor svært lite effektivt, selv fra avstand). Ved negativ forsterkning gjør man det ubehagelig for hesten så fort som den begynner å skrape og tar bort ubehaget i samme øyeblikk som hesten slutter. Problemet er å gjøre dette når man er på avstand fra hesten.
 

Hesten biter og sparker

Å bruke negativ forsterkning i denne sammenhengen innebærer at man gir hesten et ubehag samtidig som adferden pågår, og at man slutter i samme øyeblikk som hesten slutter adferden. Dette betyr at man må legge på trykk samtidig som hesten biter eller sparker. Dess tidligere man klarer å legge på trykket, dess bedre er sjansene for at man stoppe adferden; man trenger ikke å vente til hesten allerede har truffet. I samme øyeblikk som man ser at hesten har intensjoner om å bite eller sparke kan man legge på trykket, og forhåpentligvis avverge at hesten gjennomfører handlingen.  Ettergiften må skje i samme øyeblikk som hesten viser at den har stoppet, dvs. når man ser at hesten ikke lenger har til intensjon å bite eller sparke. Igjen er det øyeblikket trykket blir gitt og tatt bort som ofte gir folk problemer, samt igjen å bruke riktig mengde trykk.
 
Dersom hesten kommer med en truende holdning kan man bruke så mye trykk at hesten slutter å true, og deretter fjerne trykket med en gang. Dette kan være effektivt og om man lykkes vil man kunne hindre hesten i å treffe med tennene eller bena, og den vil kunne lære at biting og sparking ikke fungerer.

Dersom hesten ikke opplever trykket som sterkt nok vil man imidlertid risikere at hesten går på enda hardere og treneren kan få en fysisk konflikt med hesten (og hesten pleier å være både raskere og sterkere). Effekten avhenger i stor grad av hvor aggressiv hesten er, og hva som ligger til grunn for adferden. Denne metoden kan derfor være en farlig variant i mange tilfeller. 
 
Om hesten prøver å bite imens man står ved siden av den og man klarer å møte den på halvveien med albuen for eksempel vil man kunne lykkes med å lære hesten å ikke bite. Ulempen er at det er ingen garanti for at hesten ikke biter en annen gang, og at selv om man lykkes med å få hesten til å slutte med adferden så har man ikke gjort noen med problemet som forårsaket adferden i første omgang.
 

Hesten stresser på tur og har en tendens til å løpe ut

Negativ forsterkning i denne sammenhengen innebærer at man gjør det ubehagelig for hesten når den stresser eller løper ut, og at man tar bort ubehaget samtidig som hesten roer seg ned.

Ulempen ved å bruke negativ forsterkning for å bremse en urolig hest ligger i metodens bruk av ubehag; dersom hesten er redd, spesielt om den ikke forstår hva tøylene betyr, men går i mot trykket i stedet for å sakte av, vil ubehaget gjøre at hesten sannsynligvis blir enda reddere og dermed stresser mer.