Denne metoden er en av de mest populære til tross for at den sjeldent virker. Denne løsningen har ingen fordeler og mange ulemper. Jeg har tidligere skrevet flere artikler om dette temaet:

Belønning og straff,  Er "Nei!" en straff..?,  Hva er positiv / negativ forsterkning eller positiv / negativ straff?

Straff innebærer at treneren forsøker å få hesten til å assosiere en handling med en ubehagelig konsekvens og dermed minske sjansen for at hesten gjentar handlingen fordi den vil unngå den ubehagelige konsekvensen igjen.

I teorien høres dette effektivt ut, men i praksis medfører det ofte problemer. Dette kan du lese mer om i artiklene jeg har linket til ovenfor.  Her vil jeg i stedet gå igjennom de samme eksemplene som jeg brukte i artikkelen om Metode 1.

Det som definerer en straff er at man gir hesten et ubehag etter at hesten har gjort noe man ikke liker. Mange har lært at man må straffe hesten innenfor en viss tidsramme for at straffen skal kunne assosieres med handlingen; dess lenger tid som går fra handlingen skjer til konsekvensen (straffen) kommer, dess mindre er sjansen for at straffen vil påvirke adferden.

Denne "tidsrammen" varierer ettersom hvem du spør, men de fleste sier at den ligger på ca. 2-5 sekunder, etter dette er det for sent å straffe. Dette er til en viss grad riktig; skulle man straffe hesten for å gjøre noe for eksempel en time etter at handlingen skjedde vil det garantert ikke ha noen effekt på adferden; hesten vil ikke ha noen forutsetninger for å forstå hva den blir straffet for. Sjansen for at hesten kan assosiere straffen med handlingen øker dess nærmere straffen blir gitt i forhold til adferden, men det vil alltid være et sjansespill hvorvidt hesten assosierer straffen med adferden treneren forsøker å få bort.

Selv om straffen skjer bare et sekund etter adferden skjedde er det ingen garanti at hesten forstår hva treneren reagerte på, hesten kan assosiere ubehaget med hva som helst annet enn sin egen adferd.

Dersom ubehaget skjer samtidig som adferden pågår, og man slutter så fort som adferden slutter er det ikke en straff slik som jeg har definert ordet her. I så fall vil det være negativ forsterkning, og dette vil jeg skrive mer om når jeg beskriver metode 3 som handler om nettopp dette.

Det største problemet med straff er at man aldri vet hvilke assosiasjoner hesten vil gjøre. Selv om man lykkes med å få hesten til å forstå hva den ble straffet for vil hesten samtidig assosiere straffen men andre faktorer. I tillegg til å assosiere ubehaget med handlingen (som jo er trenerens intensjon) vil hesten kunne assosiere ubehaget med treneren, stedet, situasjonen osv. og disse assosiasjonene kan i seg selv føre til nye problemer. Et eksempel på dette er en hest som har blitt straffet med et slag over mulen for biting; selv om den sluttet å bite pga. straffen (noe som er lite sannsynlig) vil den samtidig kunne bli redd for hodet sitt og man har fått et nytt problem å løse.

Hvilke assosiasjoner hesten gjør i forbindelse med straff er umulig å forutsi, og dette er en av grunnene til at straff er en dårlig treningsmetode; treneren har ingen kontroll over effekten av straffen.

Hesten vil ikke laste

Metode 2, å straffe hesten vil absolutt ikke være å anbefale på dette problemet.

Et eksempel på hva som vil være straff i forbindelse med lasting; treneren ber hesten om å gå fremover ved å legge på trykk på leietauet. Hesten reagerer med å stritte i mot trykket. Treneren svarer med å bruke mer trykk. Hesten hever hodet og begynner å gå bakover. Treneren som ikke vil at hesten skal gjøre dette svarer med å forsøke å gjøre ryggingen til noe ubehagelig. Dette kan være ved å bruke en pisk eller lignende, og det kan også innebære at treneren rygger hesten kraftig bakover, eller begynner å drive hesten på en volte rundt seg (gjerne med litt kraftige signaler slik at hesten skal forstå at den har gjort noe galt).

Så lenge treneren forsøker å få hesten til å ”se at den har gjort noe galt” ved å påføre en eller annen form for ubehag etter at hesten har gjort noe treneren ikke vil at den skal gjøre regnes det som en straff.

Hester som ikke laster er redde fra før og straff vil neppe virke beroligende på dem. Mange hesteeiere tror at hesten deres ikke er redd, men bare sta eller lignende, og bruker straff fordi at de føler at hesten gjør dette ”for å terge”. I min erfaring er hester som ikke laster redde for et eller annet, dette kan være alt fra selve transporten til lastemetoden, men om vi går ut ifra at en trener har rett i at hesten virkelig ikke er redd, bare trassig så vil likevel ikke straff føre med seg noe godt. Var ikke hesten redd fra før er det stor sjanse for at hesten nå blir redd for å laste. Og dersom hesten ikke laster fordi den ikke er motivert til å gå på hengeren blir den neppe mer positiv til lasting om den begynner å assosiere dette med ubehag.

Likevel er straff i denne forbindelsen utbredt. Grunnen er at mennesker har en tendens til å se på øyeblikkelige effekter i stedet for å se langtidsvirkninger av hva man gjør. En hest som i utgangspunktet er usikker på å gå inn på en henger og viser dette med å stoppe eller gå bakover vil ofte reagere med å hoppe rett inn i hengeren om eieren plutselig skremmer den. Dette er selvsagt en sterk belønning for treneren, men det er en kortvarig glede. Ved neste lasting er hesten enda mer usikker enn forrige gang, og eieren må igjen skremme den inn. Langtidseffekten av dette er vanligvis at hesten slutter å være bare usikker og går over til å være redd.  Problemet nå er at treneren har fått masse belønning for å bruke tvang og kommer trolig til å være overbevist om at dette fungerer.

Selv om straffen faktisk fikk effekten at hesten lærte å laste, (lite sannsynlig) og at denne effekten mot formodning var varig, så vil straffen kunne føre til andre problemer som kanskje ikke er så lett å se at har noen sammenheng. Hestens forhold til mennesker, transporter og lasting vil ikke bli mer positivt om man assosierer disse tingene med ubehag (og det er nettopp dette en straff går ut på; lage en ubehagelig assosiasjon.)

Hesten er urolig ved oppsitting

Metode 2, å straffe hesten vil absolutt ikke være å anbefale på dette problemet heller. Et eksempel på hva som vil være straff i denne sammenhengen: hesten springer i en sirkel rundt treneren - treneren forsøker å få hesten til å stoppe - hesten fortsetter å bevege seg - treneren rykker i tøylene - hesten stopper - treneren rykker i tøylene en stund til for å understreke poenget sitt. Med andre ord fortsetter ubehaget en stund etter at handlingen man ville straffe har opphørt.  Et annet eksempel vil være at rytteren kommer seg opp på hesten selv om hesten ikke står rolig, og deretter straffer hesten. En vanlig straff er at rytteren tar noen skarpe tak i tøylene eller eventuelt rygger hesten bakover.

I mange fall kommer dette problemet av at hesten forbinder oppsitting med ubehag, og en straff vil bare styrke hestens assosiasjon. Andre ganger er hester urolige ved oppsitting rett og slett fordi ingen har forklart dem hva de skal gjøre (treneren har bare utgått fra at hesten forstår oppgaven fordi løsningen virker så opplagt for treneren.) Dersom hesten ikke vet hva den skal gjøre, vil ingen straff gjøre det klarere. Med andre ord; det hjelper ikke å bare fortelle hva man ikke vil, fordi dette ikke forteller noe om hva man vil at hesten skal gjøre. Straff vil i så fall bare stresse hesten mer og gjøre den enda mer urolig.

I enkelte tilfeller vil man likevel kunne få effekten av at hesten står stille dersom man straffer den for å være urolig. Igjen blir dette en belønning for treneren, så selv om treneren må straffe hesten hver eneste gang man skal opp på hesten har treneren en tendens til å tro at straffen har lært hesten å stå stille. Det finnes langt bedre metoder å løse dette problemet på.

Hesten skraper med bena når den står bundet på midtgangen

Akkurat dette eksempelet demonstrerer ofte problemet med en treners intensjon og hvordan hesten oppfatter situasjonen. Hvordan straff vil påvirke adferden avhenger som vanlig av årsaken til hestens oppførsel. I mange tilfeller står hesten i ro så lenge noen holder på med den og begynner å skrape først når den er alene.

Denne adferden kommer ofte av at hesten vil ha oppmerksomhet, og ikke vil stå alene på midtgangen. Dersom treneren reagerer med å straffe hesten når den skraper er trenerens intensjon å gi hesten et ubehag som følge av skrapingen. For å kunne straffe hesten må treneren gå bort til hesten, og dette er i seg selv en belønning for en hest som skraper for å få oppmerksomhet. Dersom treneren i stedet for å gå til hesten for å straffe den heller velger å rope ”nei” eller kaste noe på hesten har hesten likevel fått en form for oppmerksomhet. Dersom det var oppmerksomhet som var hestens motivasjon, vil det at treneren kommer være en belønning for hesten, og treneren har forsterket skrapingen.

I effekt trener hesten eieren til å komme på kommando på denne måten. Hesten skraper og eieren kommer. Om eieren går bort begynner hesten å skrape igjen, og før eller senere kommer eieren tilbake, og dermed oppfatter hesten dette som at skrapingen fungerer.

Det som ofte skjer når treneren bruker straff for å få hesten til å slutte med å skrape med bena er følgende: hesten står alene på midtgangen - treneren er borte for å hente noe (salen for eksempel) - hesten begynner å skrape - treneren går til hesten og gir den en straff. Effekten som ofte kommer som en følge av dette er denne: hesten står på midtgangen - treneren går bort - hesten skraper - treneren kommer - hesten slutter å skrape når treneren kommer - hesten får straff når treneren har kommet fram til hesten.

Grunnen til at hesten vanligvis ikke slutter å skrape selv om den blir straffet for dette er at hesten som oftest ender opp med å assosiere straffen med at treneren kommer i stedet for å assosiere straffen med sin adferd. Hesten slutter å skrape når treneren kommer av to ulike grunner; den ene grunnen er at hesten skraper for å få oppmerksomhet og når treneren kommer har den fått oppmerksomheten den ville ha; dermed trenger den ikke å fortsette å skrape. Den andre grunnen er at hesten har begynt å assosiere det at treneren kommer med at noe ubehagelig skal skje, og dette gjør at den slutter å skrape. Enten fordi den blir nervøs av trenerens nærvær eller fordi den har lært at skraping er farlig med treneren i nærheten.

Det er en forsvinnende liten sjanse for at hesten forstår sammenhengen med straffen og skrapingen, grunnen er at skrapingen bare fører til ubehag når treneren er i nærheten og ikke ellers. I tillegg blir skrapingen ofte belønnet av at folk kommer bort til den.

Faktisk er det mange som ubevisst gir hesten en ren belønning for denne adferden: en hest står og skraper på midtgangen - et menneske i stallen går bort til den (enten fordi de synes synd på hesten som virker litt stressa, eller fordi de har tenkt til å kjefte på den, eller ved en ren tilfeldighet) - når personen kommer slutter hesten å skrape - personen klapper og koser med hesten. Det kan være nok at en person passerer hesten når den skraper for at hesten føler at den har fått en belønning for skrapingen (dersom årsaken til skrapingen er at hesten ikke vil være alene). At det er så stor sjanse for at hesten blir belønnet av folk i stallen (bevisst eller ubevisst spiller ingen rolle) gjør at akkurat denne adferden er vanskelig å trene bort. Det er også det som gjør at dersom man bruker straff så vil hesten lett forbinde straffen med treneren og ikke med adferden (adferden har fått belønning tidligere, så den kan det ikke være noe galt med).

Det kan være andre grunner til at hesten skraper på midtgangen også. Om hesten skraper selv når eieren står ved siden av den er det trolig mer på grunn av utålmodighet eller usikkerhet enn fordi hesten vil ha oppmerksomhet. Dersom hesten skraper pga usikkerhet vil straff for dette gjøre problemet større; hesten vil bli mer usikker. Ikke bare på å stå på midtgangen, men nå også på at eieren står ved siden av. Dersom hesten assosierer straffen med skraping vil den kunne lære at den ikke skal skrape med eieren i nærheten, men at det er ufarlig å gjøre dette når eieren er borte. Dermed kan resultatet være at hesten skraper bare når eieren går bort. Situasjonene ligner da veldig på den forrige der hesten skraper for å få oppmerksomhet, men har en annen årsak.

Dersom hesten skraper fordi den er utålmodig så kan straffen lettere føre til at hesten står stille. Den blir selvsagt ikke mer tålmodig av straffen, men den kan lære at det ikke er lurt å skrape. Imidlertid vil det ofte innebære det samme som i forrige eksempel; hesten lærer bare å ikke skrape når eieren er i nærheten, fordi det er bare da skrapingen får en ubehagelig konsekvens. I tillegg vil motivasjonen for å skrape kunne gå fra utålmodighet til usikkerhet som en følge av straffen.

Det er mange gode grunner for å ikke bruke straff for denne adferden, men dersom man absolutt vil straffe hesten for dette så må man forsikre seg om at straffen ikke assosieres med at eieren kommer bort til hesten eller med at eieren står ved siden.  Skal man straffe dette må man derfor klare å gjøre det på avstand og slik at hesten ikke vet hvor straffen kommer fra.  En trener kan plassere seg slik at hesten ikke ser han/henne og kaste noe på hesten hver gang den skraper. Dette kan muligens løse problemet uten at hesten forbinder straffen med treneren. Det som like gjerne kan skje er at hesten blir skremt og enda mer urolig på midtgangen. Kanskje slutter den med skrapingen, men det er i så fall stor sjanse for at den begynner med andre ting som heller ikke er ønskelige. Dette kan være alt fra å bite i tauet til å forsøke å komme seg løs. I verste fall kaster hesten seg inn i tauene og river seg løs og man ender opp med en hest som ikke kan bindes noe sted; et problem som er mye verre og vanskeligere å trene bort enn problemet med at hesten står og skraper. Metode 2; straff er derfor en lite gunstig metode for å bli kvitt denne adferden.

Hesten biter og sparker

Straff er i slike tilfeller den absolutt aller vanligste metoden folk bruker. Straff betyr i denne sammenhengen at man gir hesten et ubehag etter at hesten har bitt eller sparket. Dette har veldig ofte sammenheng med at eieren blir redd og reagerer instinktivt. Redsel og aggresjon er nært beslektet; når vi blir redde blir vi gjerne sinte samtidig. (Tenk på din reaksjon om noen hopper fram bak en dør og får deg til å skvette; nesten alle blir sinte umiddelbart). Når en hest biter vil den ofte slutte å bite med det samme den blir straffet for dette, og i øyeblikket kan dette være en riktig reaksjon (fordi vi vil at hesten skal stoppe adferden i øyeblikket). Imidlertid vil ikke straffen gjøre at hesten ikke biter eller sparker igjen en annen gang, det vil bare ha en effekt i øyeblikket.

Det er mange ulike årsaker til at en hest biter eller sparker. En årsak kan være at hesten vil leke. I slike tilfeller vil straff ikke være den beste metoden. Dette har jeg skrevet om i detalj i artikkelen; Føll som biter/napper

Leking er selvsagt ikke den eneste årsaken til denne adferden. Hester kan gjøre dette fordi de er sinte også. Å straffe hesten for å være sint eller sur vil ikke få den til å bli blid igjen, det beste man kan håpe på ved å straffe hesten for dette er at den ikke tør å utrykke sine følelser ved denne adferden lenger. Samtidig vil man trolig ha gjort hesten enda mer sint eller sur, og hesten kommer til å vise dette på andre måter i stedet. Det er ofte at hesten lærer at det er farlig å bite eller sparke akkurat den personen som utførte straffen, men at den fortsetter å gjøre dette mot andre mennesker. Det er lett å forveksle denne effekten med at hesten får respekt for personen som straffet den, men i virkeligheten har hesten bare lært å assosiere personen med ubehag eller den har blitt redd. Straff fører ikke til respekt.

I tilfeller hvor hester biter og sparker må man se på adferden i sammenheng med situasjonen den skjer i. Hvordan straffen påvirker adferden vil avhenge av hvorfor hesten gjør dette i første omgang. Det er derfor vanskelig å gi en generell beskrivelse av hvordan straff vil fungere om hesten biter eller sparker, men noen generelle regler kan man likevel ha i bakhodet.

• En redd hest blir mer redd om den blir straffet.
• En usikker hest blir mer usikker eller redd om den blir straffet.
• En sint hest blir enten mer sint eller redd om den blir straffet.
• En leken hest kan oppfatte straff som en del av leken.
• En sur hest blir enda surere, eller den går over til å bli sint, om den blir straffet.
• En irritert hest blir mer irritert, sur eller sint om den blir straffet.
• En glad hest blir mindre glad om den blir straffet.
• En stresset hest blir mer stresset eller redd om den blir straffet.
• Straff vil ikke fortelle hesten noe om hva du vil at den skal gjøre…

Hesten stresser på tur og har en tendens til å løpe ut

Bruker man straff for å prøve å løse dette problemet vil hesten sannsynligvis bli mer stresset. Dess mer stresset hesten blir, dess større sjanse er det for at hesten vil løpe ut. Man må ha i bakhodet at hester er fluktdyr, og når hester blir redde tar fluktinstinktet over. Straffer man en hest for å løpe ut er det derfor svært liten sjanse for at hesten tenker ”når jeg løper ut blir jeg straffet, så det er best jeg slutter med dette”. Det hesten mest trolig gjør er å bli redd for straffen og reagere på redselen ved å forsøke å flykte fra det om skremmer den. Man forsterker med andre ord bare problemet om man straffer hesten for dette.

Et eksempel på hva som ville være straff i denne sammenhengen: hesten løper ut - rytteren drar i tøylene for å stoppe hesten - hesten reagerer ikke på tøyletaket - rytteren fortsetter å bruke trykk - hesten stopper til slutt - rytteren rykker i tøylene eller rygger hesten for å få den til å forstå at det straffer seg å ikke høre på tøyletrykket. Sjansen for at hesten lærer å lytte bedre til tøylene etter en slik straff er minimal. Det er større sannsynlighet at hesten lærer at det er farlig å stoppe!

Når det gjelder straff har mennesker en tendens til å tro at vi kan bestemme hva som er straff og hva som ikke er straff. I praksis har våre intensjoner ingen betydning; det er hvordan hesten oppfatter det vi gjør som avgjør hvorvidt våre handlinger er en straff eller ikke. Ordet straff blandes også ofte sammen med ordet korreksjon. Forskjellen på en korreksjon og en straff er ikke hvor sterke virkemidler man bruker. Mange mener at å si ”nei” er en korreksjon og et piskeslag er en straff for eksempel, men dette har ingenting med definisjonen å gjøre. Det som skiller en korreksjon fra en straff er når du gjør dette i forhold til hestens adferd. Om din reaksjon (uavhengig av hvor mild eller sterk den er) kommer etter adferden så er det straff. Om din reaksjon kommer samtidig med adferden er det en korreksjon, og går egentlig under definisjonen negativ forsterkning.