Klassisk innlæring. 

Pavlovs eksperiment

Klassisk innlæring er den type innlæring som ble gjort kjent av Pavlovs kjente eksperimenter med hunder. Dette eksperimentet fungerte slik:
Pavlovs viste hundene mat, og registrerte hvor mye spytt de produserte ved synet av maten. Så begynte han å ringe en bjelle like før han gav maten. Til å begynne med begynte ikke hundene å øke spytt produksjonen før den fikk se maten, men etter en stund begynte de å øke spytt mengden også når de bare hørte bjellen ringe. Hundene hadde forbundet lyden av bjellen med mat slik at hundene "så for seg" maten når de hørte bjellen. 

Dette er noe de aller fleste hesteeiere er velkjente med; hestene humrer når du knitrer med fôrsekken eller kommer med fôrbøtten, selv om de ikke kan se maten. De har lært at disse tingene representerer mat. 

Naturlig stimulus

Stimulus som dyret reagerer på naturlig kalles for et naturlig stimulus. Dette er ting som ikke dyret må læres til å reagere på som mat og smerte for eksempel. En hest trenger ikke å trenes til å reagere på et støt fra et elektrisk gjerde, og Pavlovs hunder trengte ikke å reagere på maten. 

Innlærte stimulanser

Stimuli som dyret reagerer på først etter å ha lært om dem kalles for innlærte stimulanser. Dette er stimulus som først har blitt assosiert med en naturlig stimulus. En bøtte vil ikke bety noe for en villhest*, men en hest som er vant til å få maten sin gitt i en bøtte vil bøtten være en assosiert stimulus. Hestefolk er ofte klar over denne assosiasjonen og mange viser hesten en bøtte for å fange den på beitet. Hesten kommer når den ser bøtten fordi den forventer mat (ikke fordi den syntes at bøtter i seg selv er spennende. ) 
På samme måte vil en hest fort lære å unngå ting som kan assosieres med smerte. Det er mange hester som er redde for synet av en pisk. En hest som aldri har følt et piskeslag har ingen naturlig redsel mot pisken*. 

*Siden hester er flukt dyr er de av naturen skeptiske til alt som er nytt. En villhest kan godt være redd for både en bøtte og en pisk, ikke fordi det representerer noe spesielt for den, men fordi den er naturlig skeptisk til alt som er nytt og fremmed. 

Bruken av stimuli

Klassisk trening er veldig viktig for trenere fordi det er ofte vanskelig å gi et dyr noe den naturlig liker (naturlig stimulus) i det øyeblikket dyret gjør noe som treneren vil belønne (forsterke). Med andre ord, det er vanskelig å gi hesten havre samtidig med at den gjør et galoppbytte på kommando. 
Så mange trenere vil assosiere havren (eller noe annet som hesten liker) med et signal som er lett å gi i alle omstendigheter, til og med når hesten bytter galopp på kommando. Dette innlærte stimulus blir kalt for en "bro" fordi det "danner en bro mellom tiden hesten utførte handlingen man vil belønne (forsterke) og belønningen. 

Når et menneske skal lære noe kan man forklare for dem at de vil få en belønning senere (eller en straff) som en følge av det de gjør nå, men med hester har man ikke denne muligheten. Tidspunktet man belønner er av avgjørende betydning. 

For å ta eksempelet med hesten som byttet galopp på kommando, dersom man vil belønne dette, men venter til etter galopp byttet var over har man allerede mistet anledningen til å forsterke akkurat DEN handlingen. Det er fint om man like etter lar hesten skritte på lange tøyler (å få slappe av er en naturlig stimulus, hester trenger ikke å like å lære det), men vil hesten assosiere dette med galopp byttet? Kanskje, etter mange repetisjoner. Med en innlært stimulus kan man imidlertid fortelle hesten AKKURAT hva det var man likte at den gjorde. 

Dette innlærte stimulus kan være hva som helst, (som jeg forklarte tidligere, det kan til og med være en bøtte…) , men det mest praktiske og også mest presise er å bruke en lyd. Dette er også noe mange trenere gjør uten å kanskje tenke over det, de fleste sier til hestene sine "flink gutt" eller "bra!" når de er fornøyde og hesten lærer etter hvert å assosiere denne lyden med noe positivt. (eieren blir glad, og det er ofte forbundet med klapp og kos). 

Imidlertid er ofte denne lyden litt misbrukt, og man har ikke gjort et bevisst forsøk på å lære hesten å forbinde dette med noe positivt. Så om hesten forstår lyden man bruker eller ikke vil avhenge av hvordan denne lyden blir brukt. I hundetrening brukes ofte en liten plast klikker som har gitt navnet til denne trenings formen; klikker trening. Delfin trenere bruker en fløyte til å lage lyden. For hester er det mest praktisk å bruke en lyd man lager med munnen, eller et ord, slik at man alltid kan ha hendene fri til å gjøre andre ting. 

Å lære hesten et "innlært stimulus". 

Du kan lære hesten å assosiere ordet "bra!" med noe positiv ved å si ordet flere ganger og gi hesten litt mat like etter. Du kan også utnytte situasjoner som naturlig oppstår, som når du likevel skal fore den så kan du samtidig si ordet, og på denne måten vil hesten forbinde ordet med noe godt. Det behøver heller ikke å være mat, men hva som helst som hesten setter pris på. Dette har jeg skrevet mer om på sidene om klikker trening. 

Like vanlig som å bruke et ord som "bra!" eller "flink gutt" når man vil fortelle hesten at den har gjort noe man liker er det å bruke en lyd som skal fortelle hesten at det er noe man IKKE liker. 

De fleste sier "Nei" til hesten når den gjør noe de ikke vil at den skal gjøre. Hester har ofte lært at dette ordet (lyden- fordi et "ord" ikke har noen mening annet enn at det er en lyd som er assosiert med noe) kommer i forbindelse med noe ubehagelig. Mange gir hesten et rykk i grimen eller et slag i forbindelse med ordet og etter en stund vil hesten reagere på lyden når den blir gitt alene. Men de aller fleste bruker ikke dette stimuliet riktig. Dersom det skal ha en effekt må det først bli forbundet med noe negativt innen det kan ha en betydning for hesten, og dersom det blir brukt ofte og uten at noen konsekvenser (noe ubehagelig) følger vil hesten snart lære å ignorere lyden. 

En annen vanlig brukt innlært stimulus er lyden av "smatting" som blir assosiert med skjenkler eller pisk og som skal få hesten til å reagere med å gå frem, eller lyden "whoa eller pro" som forbindes med en forholdning og som betyr at hesten skal bremse. For at disse lydene skal virke må de brukes konsekvent og kun i den sammenhengen de er ment å brukes i. Dersom ikke hesten reagerer på lyden (det innlærte stimulus) må man bruke et annet stimulus for å få hesten til å reagere, ellers vil snart effekten av lyden forsvinne helt. Det er mange hester som har blitt opplært til at "pro, pro, pro, pro, pro, proooo!!" betyr "stopp", isteden for bare "pro". Den har lært at den ikke trenger å reagere innen ordet har vært gjentatt mange ganger. 

Det er fort gjort å begynne med denne uvanen. Når man gir en hest et signal bør man vente litt etter å ha gitt signalet slik at hesten får en anledning til å reagere. Reagerer den ikke på signalet (stimuliet) betyr dette enten at hesten ikke har lært signalet (og da vil det ikke hjelpe å gjenta lyden!) eller at den ikke vil eller kan utføre det du ber om. I så fall må man finne ut av årsaken til dette. 

Et innlært stimulus (et signal) kan faktisk ha et stimulus som blir assosiert med det. Skjenkelen er i seg selv et innlært stimulus (hester forstår ikke betydningen av dette signalet naturlig, det må læres inn) og så kan man forbinde dette innlærte stimulus med et nytt stimulus som f.eks. smatting. Dette å overføre signaler blir brukt i mange sammenhenger, og når man lærer hesten noe nytt baserer man det nye på ting som hesten allerede har lært. 

Operativ innlæring. 

Klassisk innlæring innebærer en assosiasjon mellom to stimulanser (det naturlige og det innlærte). Operativ trening/innlæring  lager en assosiasjon mellom en handling og en konsekvens.