Hei Heidi
Tusen takk for spørsmålet. Det høres ut som om du har en koselig og ikke minst sosial og intelligent hest. Adferd som du beskriver er ganske vanlig, og er et glimrende eksempel på hvordan innlæring og assosiasjoner skjer. ”Adferd som assosieres med en belønning øker” har jeg skrevet i flere innlegg her, og ditt innlegg forteller om denne ”regelen” i praksis. Hesten din løftet sannsynligvis på benet ved en tilfeldighet en gang, og akkurat da fikk hun kraftforet sitt.
Selvsagt fikk hun ikke maten på grunn av benløftingen, men det spiller ingen rolle hva som var den egentlige årsaken til at hun fikk mat; det som gjorde at benløftingen fortsatte var at hesten trodde at benløftingen hadde noe med saken å gjøre. Deretter begynte hun å gjøre dette hver gang maten ble servert, og siden maten kom hver gang ble hun overbevist om at "foten opp gjør at maten kommer opp i krybba". Trolig har hun forsøkt dette i boksen utenom foringen også, men sett at dette bare fører til mat dersom dere kommer inn med kraftforet (men at det da er nødvendig å gjøre dette for å få maten servert ferdig).
Siden benløftingen i hestens øyne viste seg å være en suksess i forbindelse med maten, er det ikke så rart at hesten forsøkte den samme adferden i andre sammenhenger. Hennes glede var sikkert stor da hun oppdaget at benløftingen også kunne få andre belønninger som å bli klødd på juret! Ikke minst forsto hun at dette var et signal som menneskene oppfattet, og som dere gav henne en positiv respons på, og som hun dermed kunne bruke til å fortelle dere om ting hun ville at skulle skje.
Benløftingen har nå blitt en måte for henne å kommunisere med dere på, og siden dere har forsterket dette med belønninger i ulike sammenhenger, har adferden blitt brukt på stadig nye måter. Ikke bare har hun lært å snakke med dere ved hjelp av benet, hun har utvidet kommunikasjonen videre. Når hun vil bli klødd kommer først benet ”hei! Jeg vil så gjerne…” og så kommer den neste meldingen ”…at dere klør meg her” hvor hun så fint peker på stedet hun ønsker å bli klødd.
Siden det viste seg at mennesker er i stand til å oppfatte og lære seg signaler gikk hun videre med kommunikasjonen, og hun oppdaget at lyd var en fin måte å snakke med folk på. Menneskene hennes var til og med så smarte at de kunne skille mellom flere lyder! Wow! De andre hestenes mennesker har ikke vist seg å være på langt nær så intelligente som hennes! Hun kjenner sikkert flere hester som ikke har lykkes med å lære sine eiere et eneste lite signal engang ;)  | Hennes adferd er absolutt ikke uvanlig, og dersom flere hester hadde hatt like oppmerksomme eiere som din, så ville slike ting vært enda mer utbredt. I dette tilfellet er adferden hun bruker til å kommunisere med ufarlig for folk, den er til og med sjarmerende. |
Hvordan (u)vaner oppstår Det jeg håper på å få folk til å forstå er måten adferd blir forsterket på, for om man forstår "reglene" for innlæring vil man lettere kunne unngå at uvaner oppstår, og dessuten lettere kunne trene inn gode vaner. Vaner begynner ofte med en tilfeldighet, hesten lager en assosiasjon mellom en handling og en belønning, og dermed blir handlingen forsterket. Dersom handlingen din hest gjorde hadde vært at hun viste en sur mine under foringen, så ville det vært den adferden som ville ha blitt forsterket, i stedet for å løfte benet, og hun ville ha begynt å gjøre det samme i andre sammenhenger også. Eller hun kunne ha skrapet med forbenet i gulvet i stedet, nikket med hodet, nafset på dere, dyttet på dere osv. Adferd blir forsterket helt uavhengig av trenerens intensjon. Derfor er det så veldig viktig at folk blir mer oppmerksomme på hva de faktisk holder på å forsterke. Hester som sparker i veggene i foringstiden gjør dette fordi de har blitt, i deres øyne, belønnet for å gjøre dette. Siden de fleste folk er så lite oppmerksomme på hva hestene gjør når de belønner dem, er det vanligvis tilfeldig hvilken adferd og vaner hestene deres utvikler. Dette kan føre til sjarmerende handlinger som vil liker, men det kan like gjerne ende opp med at hester lærer at aggressiv og sur adferd lønner seg. Mange hester som er sure på stallen har rett og slett blitt trent til det av mennesker!
Din hest oppdaget at en adferd som fungerte i en situasjon også fungerte i en annen situasjon, og dermed begynte adferden å utvikle seg. På samme måte har adferd vi ikke liker en tendens til å utvikle seg, dersom vi ikke er oppmerksomme på hva som skjer. Hvordan (u)vaner utvikles En annen ”regel om læring” som jeg ønsker at folk kunne lære seg er;
”Når forventet belønning uteblir begynner adferden å endre seg”. Dette betyr i praksis at følgende skjer:
Først assosierer hesten en handling med en belønning, det vil si at hesten blir overbevist om at noe den gjør er årsaken til at en belønning kommer. Handlingen kan som sagt være alt fra et benløft, en humring, å ta noen skritt tilbake, til å legge på ørene, se sint ut, skrape med forbena, sparke i veggen osv.
Det spiller ingen rolle om adferden er noe vi anser som ”bra” eller ”dårlig”, det eneste som påvirker situasjonen er hvilken adferd hesten selv assosierte. Hva som er en belønning er også helt opp til hesten, det kan være hva som helst som hesten vil ha eller vil at skal skje. Det er ofte lettest å se dette i sammenheng med foring, men dette er bare en av mange situasjoner hvor folk belønner hestene sine uten så mye tanke på at de faktisk forsterker adferd. Noen situasjoner som hesten kan anse som belønning kan for eksempel være at den blir sluppet ut på beitet, tatt inn fra luftegården, kommer hjem til stallen, bli klødd på favorittstedet, osv. Altså; en hvilken som helst handling som hesten oppfatter at fører til en hvilken som helst belønning vil bli forsterket. Når hesten har oppfattet at en handlig fører til en belønning vil den naturlig nok gjenta handlingen i håp om å oppnå belønningen igjen. Den vil gjenta handlingen til den enten blir overbevist om at den hadde rett; (denne handlingen fører til belønningen den ville ha), eller den finner ut at adferden faktisk ikke fungerer likevel. I sistnevnte tilfelle vil adferden forsvinne av seg selv, og trolig vil hesten begynne med en annen adferd i stedet. Men, om hesten opplever gjentatte suksesser, vil den bli overbevist om at det den gjorde fungerer, og den vil begynne å forvente seg sin belønning når den utfører handlingen, i alle fall i situasjoner som ligner den hvor vanen oppstod.
Nå kommer vi dermed over i neste fase av innlæringen av en vane; hesten forventer en belønning for en bestemt adferd. Så lenge belønningen kommer som forventet, vil ikke hesten ha noen grunn til å endre sin adferd, men om den forventede belønningen skulle utebli, vil adferden begynne å forandre seg. Hesten vil også kjenne irritasjon over at belønningen ikke kom som forventet. Den vanligste endringen av adferden er at hesten da gjør handlingen ”sterkere”; hesten vil prøve seg fram til den får sin belønning. Den handlingen hesten var bevisst på at den gjorde når belønningen omsider kom, vil nå bli forsterket og erstatte den gamle handlingen. Og skulle belønningen igjen utebli vil hesten prøve seg fram på nytt, til den igjen finner en handling som den opplever at fører til belønningen.
Denne ”regelen” om at adferd endrer seg når forventet belønning uteblir, er noe man kan bruke bevisst i sin trening. Det er dette som gjør at vi kan ”utvikle” og ”forfine” en øvelse og til slutt ende opp med en ganske kompleks adferd.
Imidlertid påvirkes hestens adferd uavhengig av om treneren er bevisst på hva som skjer eller ikke, og denne ”regelen” er kanskje den viktigste årsaken til at uvaner oppstår. Som et eksempel kan man ta en hest som skraper med et ben under foringen. Dersom foringen en dag tar lenger tid enn vanlig vil hesten oppleve at den forventete belønningen (maten) ikke kommer til tross for at den skraper med benet. Hesten vil da skrape på en litt annen måte; kanskje fortere eller hardere, eller med det andre benet osv. Blir maten servert når hesten skraper hardere med benet vil dette bli den nye måten hesten skraper på. Det kan også skje at hesten, i sin irritasjon over at foringen ikke kommer ”som avtalt”, legger på ørene. Skulle maten komme i sammenheng med dette, er det stor sjanse for at hesten har lært at ”å legge på ørene fører til belønning”. Ved en senere anledning vil dette lett kunne utvikle seg videre til enda tydeligere sure signaler fra hesten, og slik kan man trene fram aggressiv adferd i forbindelse med fôring. Og, akkurat som med adferden med din hest, vil denne adferden kanskje brukes av hesten i andre sammenhenger også.
Å være konsekvent er viktig I staller der mange forskjellige folk fôrer har det spesielt lett for å utvikle seg det vi anser som uvaner hos hestene. Ulike folk vil ha forskjellige rutiner og fart i matutleveringen, og dermed vil ”forventet belønning” ofte komme med variasjoner i tid og rekkefølge. Og det er nettopp variasjonene i belønningene som endrer adferden. Dersom foringen blir gjort på samme måte hver gang vil hestene også utvikle vaner, men det er mindre sjanse for at vanene endrer seg siden hesten opplever at det den gjør ”fungerer”.
Skal man trene bort adferd som har utviklet seg i forbindelse med fôring må man ganske enkelt la være å gi hesten maten mens den holder på med det man ikke ønsker å forsterke. Men, når man gjør dette må man være veldig bevisst hvordan assosiasjoner og adferd oppstår. Her kommer to ”regler” til inn i bildet: ”Når en adferd ikke får en konsekvens vil den dø ut av seg selv”, og ”Før en adferd ”dør ut” vil den først bli sterkere”.
Den første regelen innebærer det jeg har beskrevet i artikkelserien om å fjerne uønsket adferd, under metoden som kalles for utryddning. Det jeg vil gjøre oppmerksom på i denne forbindelsen er at før hesten gir opp sin adferd vil den først begynne å endre på adferden, vanligvis ved å gjøre adferden sterkere. Like før hesten gir opp helt og kommer til konklusjonen av at adferden faktisk ikke fungerer, vil den gjøre et siste ”rykk”. Dette rykket innebærer at adferden blir ”eksplosiv” i en kort stund. Dersom vi bruker eksempelet med hesten som står å skraper med et ben vil dette innebære at hesten først vil prøve seg fram med ulike varianter av adferden. Når den opplever at ingenting den gjør fungerer vil den faktisk slutte med adferden av seg selv til slutt, men ikke før den har tatt i med et siste kraftutbrudd. Dette kan innebære en litt frenetisk skraping, eller at den sparker hardt til veggen med benet eller lignende. Dette fenomenet kalles for ”extinction burst”. Når man er bevisst at dette skjer vil man kunne se på det som positivt; det er et tegn på at hesten holder på å gi opp. Det som i praksis ofte skjer er at treneren føler at det ikke nytter å holde igjen belønningen, og gir opp hele forsøket fordi det virker som om hele adferden har blitt verre i stedet for bedre. Dersom hesten får maten i forbindelse med denne fasen har man virkelig lykkes med å trene inn en mye verre vane enn hva hesten hadde fra før.
Gammel vane er vond å vende, heter det også, så det vil ikke være nok med en gang for å lære hesten at den handlingen den trodde fungerte ikke lenger gjør det. Spesielt dersom det dreier seg om en adferd som har pågått lenge. Om en stall har flere personer som gir hestene mat er det trolig at enkelte personer forsøker å ikke oppmuntre hester som viser uvaner i forbindelse med foringen, og at de dermed holder igjen maten på disse hestene. Andre personer som fôrer vil imidlertid kanskje gi maten uavhengig av hestenes oppførsel. Og noen ganger kommer det an på hvor god tid man har akkurat den dagen. I slike omstendigheter vil uvanene blomstre! Hestene vil også kunne lære av å observere de andre hestene rundt seg, om en hest tror at hesten ved siden av får maten først fordi den sparker i veggen så vil den også kunne forsøke denne adferden. Ikke så rart at det er mange staller med urolige hester i foringstiden!
En uvane er akkurat det samme som en vane, bare at folk ikke liker adferden. Tilbake til situasjonen med din hest; i ditt tilfelle har hesten blitt belønnet for en adferd som de som holder på med henne ikke anser som en uvane. Adferden har blitt forsterket i ulike sammenhenger, og den har utviklet seg, men dere anser det ikke som et problem. Dersom dere skulle forsøke å bli kvitt adferden så ville dere måtte slutte å forsterke den rett og slett. Imidlertid vil dette først få effekten at atferden endrer seg, og adferden kan lett utvikle seg til noe langt verre enn det hun gjør i dag. Det er kort vei fra et løftet ben til et ben som slår fremover, eller stamping med foten, eller skraping osv. så dette er sannsynlige ting hun vil komme til å gjøre dersom dere bestemte dere for å ikke lenger belønne henne for å løfte benet slik hun gjør i dag. Dere kunne også forsøke å korrigere adferden, men straff vil faktisk ikke fungere for å fjerne denne vanen. Det som ville ha skjedd dersom dere begynte å straffe henne hver gang hun sto med benet opp, er at dere samtidig ville slutte å belønne henne, og det er sistnevnte som faktisk ville påvirke selve adferden, ikke straffen i seg selv. Straffen vil ha andre konsekvenser, det vil føre til mange negative assosiasjoner og fullstendig brudd på tillit. Se situasjonen fra hestens side; dere har oppmuntret denne adferden og lært hesten at dette fungerer, og så begynner dere plutselig å straffe henne for det!? Det vil trolig ta litt tid før hesten forstår hva i all verden dere er sinte på.
Ut i fra hvordan du beskrev hesten i innlegget ditt er jeg temmelig sikker på at du ikke har noen planer om å begynne å straffe denne adferden. Jeg synes du skal snakke litt med dem som mener at dette er noe du burde korrigere hesten for, og gjøre det helt klart for dem at du ikke har planer om å straffe henne for dette, og at du i tillegg ikke ønsker at noen andre heller skal forsøke å korrigere henne for dette. Vær nøye med å forklare dette for enhver som har med hesten å gjøre, for å unngå at en eller annen forsøker å ”hjelpe” deg med treningen.
Du spurte ”Er denne type oppførsel ganske vanlig hos hester kanskje, og er det helt greit?”. Og jeg har lyst til å kommentere litt om hvor ”greit” jeg synes det er. I mange situasjoner utvikler hester vaner som kan være irriterende, og andre ganger kan vanen være farlig for personene rundt hesten eller skadelig for hesten selv. I slike tilfeller er det selvsagt ikke greit, og jeg ville ha forklart hvordan jeg ville ha gått fram for å trene bort adferden. Jeg ville heller ikke synes det var greit dersom hesten risikerte at noen av dem som håndterte den straffet hesten for denne adferden, mens andre fortsatte å belønne den, dette ville stadig sette hesten i en vanskelig situasjon og man ville ende opp med en nervøs og ulykkelig hest.
I dette tilfellet beskrev du situasjonen som ”skal hun få være seg selv med bein som prater og ikke plager oss? ... ” noe som forteller meg at du synes det hele egentlig er positivt, og i så fall ser jeg ingen grunn til å forsøke å endre på situasjonen.
Alle hesteeiere har litt ulike meninger om hvordan en hest skal være, det er vi mennesker som bestemmer hva slag adferd vi anser som ”uvaner” og hva vi anser som ”vaner”. Om andre folk mener at denne adferden er en ”uvane” så er det lite trolig at de selv vil forsterke lignende adferd hos sine hester, og dermed slipper de ”problemet”. Dere som holder på med denne hesten ser ikke på adferden som en uvane i det hele tatt, men som noe positivt, og dermed vil dere sikkert fortsette å belønne henne for det, og hun vil fortsette å gjøre det. Ikke ha dårlig samvittighet av den grunn!
Personlig mener jeg at dette ikke bare er helt greit under omstendighetene, jeg synes til og med at dette er svært positivt. Hesten har oppdaget en måte å kommunisere med menneskene sine på, og hun opplever dette som så positivt at hun har utviklet et helt eget signalsystem som dere forstår. Dette gjør at hun føler at dere hører på henne noe som er viktig for å få et godt forhold til hesten. Deres vilje til å glede henne ved å for eksempel stille opp som ”klømaskiner”, og deres evne til å lytte til hva hun ”forteller” dere gjør at hun ønsker å være sammen med dere. Hun viser jo også dette tydelig ut i fra hva du skrev. At hun er så "verbal" med dere er bare en annen form for adferd som hun bruker til å kommunisere med dere. Du skrev at man ikke kan gjøre noe med lyden hun lager, men dette er ikke noe annerledes enn andre ting hun gjør for å kommunisere med dere. Imidlertid er heller ikke hennes lyder noe jeg ville ha forsøkt å trene bort, men tvert i mot satt pris på hennes vilje og evne til å utrykke seg. Det handler helt enkelt om gjensidig kommunikasjon, vennskap og tillit, og jeg tror det er mange som ønsker et slikt forhold til sin hest som du beskriver.
Fortsett med å kose dere med hesten, og gjør dette med god samvittighet! Vennlig hilsen
Ellen | 