Hei Gunvor
Takk for spørsmålet! Siden du har lest mine tidligere svar om hester med unghestadferd så har du allerede sett at jeg mener at den beste måten å oppdra unge hester på er å la den gå i en flokk slik at den kan først og fremst lære å bli en hest.
I min erfaring slutter adferden med både klengingen og nappingen i stor grad av seg selv når hesten blir litt eldre, med mindre man har forsterket dette, noe som man lett kan komme til å gjøre om man forsøker å straffe hesten for dette, spesielt gjelder dette ved nappingen.
Mitt vanlige råd for folk med unghester er derfor å slippe den ut sammen med andre hester så mye som overhodet mulig. Jeg er av den mening at en toåring ikke skal trenes spesielt mye annet enn treningen den får når den leker selv og oppdragelsen den får av andre hester.
Her trener jeg en åring til å løfte bena noe den med fordel kunne ha lært før den ble så stor. | Dette betyr imidlertid ikke at jeg mener at man ikke skal håndtere føll og unghester i det hele tatt. De bør lære å leie, bli bundet, stå i stall, lastes, vaskes, undersøkes osv., kort sagt, de må lære å bli håndtert, men derimot ikke settes i arbeid. Unghester kan også begynne å lære signaler som vil bli brukt i trening senere, og mange av disse signalene vil den lære i sammenheng med den vanlige håndteringen. Hvor mye man kan forlange av føll og unghester kommer i stor grad an på individet, noen toåringer er veldig barnslige og ikke klare for å holde på med ting som innebærer at de skal stå stille så lenge om gangen. Andre toåringer er langt mer modne i psyken og kan takle litt vanskeligere oppgaver som for eksempel å bli leid ut på turer alene. Som vanlig er det viktig å tilpasse aktiviteten til hesten man holder på med. |
Dersom man går for fort fram og krever ting av hesten som den ikke er mentalt moden for vil hesten lære å assosiere trening med noe negativt. Et annet problem er at om man holder på for lenge eller ber om for vanskelige ting så kommer hesten til å ”feile”, dvs. den vil ikke klare å ”skjerpe” seg og ender opp med å være urolig, nafsete og ”tullete”. Dermed havner treneren lett i situasjonen der man begynner å korrigere hesten og risikerer å gjøre problemet verre.
Forsøk å tilpasse håndteringen av unghesten slik at du i størst mulig grad unngår å sette den i en situasjon som er vanskelig for den å takle.
Dette innebærer at man ser an hestens humør og energi fra dag til dag, og fra situasjon til situasjon. Om hesten har stått i en stall over natten vil jeg be den om å gjøre noe som innebærer bevegelse før jeg ber den om å gjøre noe som innebærer å stå stille. Etter en natt i stallen har de vanligvis ”maur i bena” og et behov for bevegelse. Om jeg da binder den for eksempel for å børste den vil jeg sette den i en vanskelig situasjon, og hesten vil synes at det er negativt å bli børstet. I stedet gjør jeg noe med den som innebærer bevegelse, og det er mange ting jeg ønsker at hesten skal lære som innebærer bevegelse. Leietrening for eksempel, gjerne med et longeringstau hvor hesten kan få springe litt, vil fungere fint i en slik situasjon. Etter en stund med bevegelse blir hesten litt sliten og har behov for å stå litt i ro, så da vil det passe godt for oss begge å børste den litt.
Veldig mange legger opp rutinen for hesten på en måte som stadig kommer i konflikt med hestens energi.
Mange tar hesten ut av boksen når den er rastløs, og begynner med å binde den og børste den og forlanger at den skal stå i ro. Hesten er da på det mest utålmodige og vil mase, skrape med bena, virke klengete og nafsete, og det er duket for en mindre morsom tid som gjør hesten mer og mer utålmodig og stresset. Deretter tas hesten ut av stallen og blir longert for å få bort litt av energien. Nå er energinivået til hesten høyt, og hesten er ofte frustrert av den vanlige krangelen under børstingen. Under longeringen får hesten derfor lov til å rase rundt og bukke og sprette. Dette lærer hesten at det er OK å gjøre disse tingene under trening, og at man begynner med slike sprell med en gang man kommer ut…
Når hesten blir trøtt begynner man så å be hesten om å jobbe og konsentrere seg…noe som gjør at hesten assosierer ”jobbing” med noe negativt.
Ved å legge opp rutinen litt annerledes vil man kunne gjøre de samme tingene med hesten og samtidig få hesten til å se på hvert moment som positivt.
Jeg vil ikke at en hest skal forbinde tiden med meg som negativ, og jeg vil heller ikke at den skal assosiere longering med bukk og sprett. Kommer hesten rett fra boksen er den litt stiv i muskulaturen og man risikerer dessuten at den skader seg om den får herje vilt uten først å bli varmet opp.
Jeg tar den derfor ut og ber den om å bevege seg, men uten at den får lov til å herje vilt. Har hesten et veldig behov for å hoppe og danse vil jeg rett og slett slippe den ut i luftegården først i en halvtimes tid eller mer. Da kan den få ut sin energi og også hente seg inn igjen etterpå slik at vi ikke begynner å jobbe rett etter en ”utblåsning”. Denne tiden kan man alltid bruke til å gjøre rent i boksen, noe man ville måtte bruke tid på uansett, så det er ikke ”bortkastet” tid på noen måte. Dersom den ikke er fullt så høyt oppe energisk kan vi trene på leiing, longering, gå på en liten tur og slike ting. Hesten vil anse dette som positivt fordi den da er helt enig med meg om at bevegelse er fint. Når hesten viser tegn til at den har fått ut bevegelsesbehovet for en stund vil hesten synes at det er en god ide å stå stille en stund. Nå ligger forholdene godt til rette for å bli børstet og ordne med ben og slike ting.
 Typisk for føll og unghester er at de er fulle av energi det ene øyeblikket for så å sove tungt i det neste. Disse bildene er av en av mine føll med noen få minutters mellomrom. 
| Unge hester vil gå fra hopp-og-sprett til trøtt og tilbake igjen til full fart mye fortere enn voksne hester. Dette er tydeligst på unge føll som i det ene øyeblikket raser rundt og i neste øyeblikk må ha en matpause, så en liten lur, og så raser de rundt igjen. (Dette gjelder for menneskebarn også forresten.) Ettersom de blir mer modne vil dette stabilisere seg mer og mer, og man kan be hesten om å stå stille når den er litt rastløs eller bevege seg når den egentlig vil stå stille og den vil da kunne justere sin energi etter oppgaven i større grad. Om jeg leier en ung hest som har lyst til å leke, dvs. den begynner å bli nafsete og klengete, ber jeg den om å flytte på føttene sine i stedet. Jeg vil da gjøre leietrening med et langt tau og holde hesten på avstand. Jeg benytter gjerne anledningen til å gå på ”oppdagelsesferd” med hesten og lar den undersøke ting som jeg vil at den skal venne seg til og avleder oppmerksomheten dens til andre ting enn å tygge på meg. Når jeg tror at hesten vil klare å stå stille en stund går jeg bort til den og vi kan kose og børste og slike ting, men om hesten igjen begynner å bli rastløs sender jeg den fra meg igjen. Enkelte dager eller perioder innebærer dette at hesten ikke blir helt ferdig børstet, men disse dagene har vi i stedet fått trent masse på å ”gå hit og dit”, klatret litt over ting i skogen, oppdaget masse morsomt hindermateriell, snust på en moped og en sykkel eller to, tygget litt på transportlemmen osv. kort sagt, miljø og leietrening. Andre dager eller perioder vil det bli mindre oppdagelsesferder og mer av børsting, løfte ben, stå bundet en liten stund og slike ting. |
Dette betyr ikke at det er hesten som ”bestemmer” hva vi skal trene på, men at jeg tilpasser treningen til hestens behov og energi slik at vi har best mulig sjanse til å få tiden sammen til å bli en konstruktiv og hyggelig stund. Hvor lenge jeg holder på avhenger også av hestens modenhet fysisk og psykisk, tiden den kan konsentrere seg vil øke ettersom den blir eldre. Noen toåringer er som tidligere nevnt veldig barnslige mens andre toåringer er ganske modne så det finnes ikke noen ”regel” for hva man kan be om på dette stadiet. De fleste av dem er ganske ustabile og har perioder hvor de plutselig virker mer modne for så å bli ”barnslige” igjen.
Mitt konkrete råd er derfor at du legger opp treningen etter hestens modenhet og energi. Og at du avleder hesten når den er klengete ved å holde den på avstand, men at du gjør dette uten at det virker som en korreksjon for dens oppførsel. Sist, men aller viktigst, er at hesten har noen andre hester som kan tilfredsstille behovet for fysisk lek. Ettersom hesten blir eldre vil unghestadferden forsvinne av seg selv.  Lebrera; vår egen unge terrorist - som nå som treåring begynner å bli en letthåndterlig ung dame. | Jeg har selv en hoppe som nettopp har fylt 3 år. Frem til et halvt år siden kalte vi henne for ”vår lille terrorist”. Hun var ikke nafsete, men tilgjengjeld hadde hun en fæl tendens til å bruke frambena på alt mulig. Ble hun leid eller bundet kom frambenet med en gang, ikke for å sparke, men fordi dette var hennes måte å vise sin utålmodighet på. Hun ville også gjerne gni holdet på oss, og det var være en tålmodighetsprøve å sette grimen på henne. I tillegg var hun omtrent like følsom for trykk som en traktor og gikk i veien ved enhver anledning. |
Hun har gått i flokk på utegang siden hun kom til oss som føll. I hennes mest barnslige perioder har vi bare gått ut og klappet henne, sett at alt stod bra til og gått fra henne når hun har blitt masete. I løpet av de siste månedene har det skjedd en forandring i henne, hun begynner å bli en ung hoppe i stedet for et stort føll. Ikke bare har "frambens-hyperaktiviteten" sluttet av seg selv, men hun er ikke lenger verken klengete eller like utålmodig. Og best av alt; hun er svært positiv til mennesker og alt vi gjør med henne, enten vi ber henne om å stå stille eller om vi ber om bevegelse.
Med andre ord; det går over 
Vennlig hilsen
Ellen
|
