I min erfaring er det å slå et føll over mulen den aller dårligste metoden for å løse akkurat dette problemet. Både fordi det ikke fungerer og fordi det har en tendens til å skape nye problemer eller forverre selve bitingen. Jeg bestemte meg derfor for å forsøke å forklare hvorfor jeg absolutt fraråder å gjøre dette.

Hvorfor biter eller napper så mange føll?

Grunnen er ganske enkelt at det er like naturlig for et føll å bite som det er for en hundevalp eller de fleste andre dyreunger. I småbarnstiden undersøker barn gjerne ting med munnen, alt er nytt for dem og alt må undersøkes med så mange sanser som mulig. For ikke å snakke om at de holder på å få tenner og dette klør i gommene (sies det).

På menneskebarn løser vi problemet med å gi dem noe å tygge på, og vi bruker samme metode på valper for eksempel. De færreste skulle komme på ideen å forsøke å straffe disse barna for dette, de fleste innser at dette er en naturlig fase som må gå sin gang og som går over av seg selv når barnet blir eldre.

Hester er ikke like heldige; mange forventer at de skal oppføre seg som små voksne med en gang, og at dersom de viser en adferd når de er små så vil dette automatisk bli et problem når de er større.

Hva man kan gjøre for å få en hest til å slutte å bite kommer an på hvorfor den biter i første omgang. All adferd motiveres av noe, og dersom en adferd blir belønnet så vil adferden bli forsterket. Noen ganger er belønningen at noe hesten anser som ubehagelig slutter, andre ganger er belønningen at noe godt begynner. (Dette kalles for positiv og negativ forsterkning).

Noen hester biter fordi de forsøker å fortelle oss noe. Noen biter fordi mennesker har forsterket adferden ved å belønne den. Føll biter fordi de er barnslige og vil leke, og de forsøker å finne ut hvem som vil være med på leken. Dette gjelder for alle føll, men i sterkere grad for hingsteføll enn hoppeføll.

Det aller viktigste i denne sammenhengen er at vi må innse at føll har et stort behov for å leke. Dersom vi ikke gir den muligheten til å leke med andre føll og unghester så vil dette føre til forskjellige problemer med hestens adferd senere. I tillegg til problemene som mangelen på en hesteflokk med lekekamerater medfører på sikt, fører også denne mangelen til at føllet i mye sterkere grad vil rette sin lekeadferd mot alle som er tilgjengelige å leke med; inklusive mennesker.

Følls lek er viktig for dens sosiale og fysiske utvikling. Føll som ikke har muligheter til å leke mye utvikler ikke kroppskontroll og koordinasjon like godt som føll som får leke. Leken lærer også føll om sosiale spilleregler og kroppsspråk, og det styrker bånd mellom flokkindivider. Hos alle dyrearter vil man se at ungenes lek er en uhøytidlig forberedelse på ting de må gjøre som voksne. En kattunge ligger i bakhold og kaster seg over alt som rører på seg, leken minner om hvordan en voksen katt jakter. En valp løper etter ting som rører seg og biter seg fast og drar i ”byttet”. Føll jager hverandre og bytter på å være fluktdyr.

Lekene er ganske like for begge kjønn når ungene er veldig små, men etter hvert vil man kunne se tydelige forskjeller på hvordan gutter og jenter leker. Lekene er da mer tilpasset ting de fra naturens side vil trenge å kunne som voksne individer. (Dette er lett å se på menneskebarn også selvsagt)
Derfor er det ikke så rart at så mange har problemer med at føllene deres, spesielt hingsteføll, napper og biter.

Leken unge hingster leker kaller jeg for ”jeg kan ta deg og du kan ikke ta meg” fordi det er nettopp dette leken går ut på. Det ene føllet skal forsøke å nappe det andre føllet, men samtidig unngå at det andre føllet klarer å nappe den tilbake. Dette er moro helt til de blir slitne eller en av dem får inn en litt for god treff. Den som blir truffet vil ofte springe til mammaen sin for å få litt trøst og støtte (og dersom den andre følger hakk i hæl vil mammaen kunne gi beskyttelse… mamma er kjekk å ha!). Imidlertid betyr ikke det at ting gikk litt for vilt for seg at de slutter å leke; smerten blir fort glemt og ganske snart er de i gang igjen. Om vi ser på hvordan menneskebarn leker, så ser vi akkurat det samme mønsteret som med føll. Alle har det moro, leken blir villere og alle voksne vet at det kommer til å ende i tårer. Tårene tørker og leken er i gang igjen med samme resultat.

Vi må forstå føllets lek for å forstå hvorfor straff ikke løser problemet. Den vanligste reaksjonen når en hest biter er å slå den, spesielt på mulen.

Eksempel 1

Føllet napper - treneren slår føllet på mulen - føllet trekker seg bort og slutter å nappe en liten stund - føllet begynner å nappe igjen… alternativt - føllet trekker seg ikke bort, men bare fortsetter å nappe.

Når noen gjør noe har de en intensjon (vi har en hensikt med det vi gjør), men i treningssammenheng har vår intensjon absolutt ingen betydning. Det som er viktig er hvordan den vi trener oppfatter situasjonen, det er dette som kommer til å påvirke dens adferd.
Vi må altså se på situasjonen ut i fra hvilken effekt våre handlinger får, og vi må se på effekten over tid.

Den vanligste effekten hendelsene i eksempel 1 får er:

Føllet napper - Årsak: den vil leke. En annen vanlig årsak er at den er usikker på situasjonen, men er forhindret fra å gå til moren sin. Et usikkert føll vil springe til moren for å få en liten melketår og dette hjelper for å roe ned føllet og få den til å føle at alt er OK igjen. Unge føll forbinder ofte dette å ha noe i munnen med trygghet, og det er ganske vanlig å se at usikre hester blir ”orale”. (ting som kan puttes i munnen som mat, drikke eller røyk for eksempel blir brukt som trøst blant mange mennesker også)

Treneren slår føllet på mulen - Årsak: Treneren blir bitt - treneren liker ikke dette. Kanskje det ikke gjør så vondt, men treneren er redd for at dette skal utvikle seg til et større problem. Trenerens intensjon er å vise føllet at han/hun ikke vil tolerere biting, og forsøker å gi bitingen en ubehagelig konsekvens. Trenerens respons er logisk ut ifra trenerens synspunkt; slå føllet på mulen med intensjonen om å straffe adferden og dermed minske sjansen for at føllet vil bite igjen.

Føllet trekker seg bort og slutter å nappe en liten stund - Årsak: trenerens reaksjon var litt uventet og slaget var hardt nok til å være ubehagelig. Dette betyr at føllet i dette eksempelet oppfattet slaget som en straff, men straffen bare stopper adferden i øyeblikket, det vil sjeldent endre adferd over tid. Husk hva leken handler om; den skal lære føllet å kunne sloss når den blir stor. Den må utvikle ferdigheter som består i at den skal kunne ta en annen hest uten selv å ta skade. Reagerer føllet som i dette eksempelet er det som når den springer til moren sin når leken har gått litt for langt, men det kommer ikke til å føre til at føllet lærer å ikke leke.

Trenerens adferd; å slå hesten på mulen, har nå blitt belønnet ut i fra trenerens synspunkt. Trenerens intensjon var å få føllet til å slutte å bite, og straks etter at slaget var gitt så var det nettopp det som skjedde; føllet stoppet bitingen der og da. Vi mennesker påvirkes av belønning på akkurat samme måte som dyr; belønning forsterker adferd. Når vi opplever at noe fungerer så vil vi neste gang vi er i en lignende situasjon med stor sannsynlighet gjenta handlingen vi gjorde som vi følte at fungerte forrige gang vi var i den situasjonen. Det er mye vanskeligere å se effekten av våre handlinger over tid, spesielt når vi får en så øyeblikkelig belønning som i dette eksempelet.
Dette er årsaken til at straff er så populært til tross for at det så sjeldent fungerer og til tross for alle problemer som kommer som en følge av bruken av straff.

Føllet napper igjen - Årsak, den samme som første gangen. Føllet har absolutt ikke lært å slutte å leke, og smerten fra straffen er snart glemt. Dersom årsaken til nappingen ligger i at føllet er usikkert så vil ikke straffen ha gjort noe for å dempe usikkerheten. Dette kan føre til to alternativer; hesten napper igjen av samme grunn som før, eller så kan det hende at nappingen faktisk slutter der og da. I sistnevnte fall har man ”løst problemet” med nappingen, men til gjengjeld har man forsterket det som egentlig var problemet fra begynnelsen nemlig at føllet var usikkert. Usikkerheten kommer til å vise seg på andre måter enn biting i stedet, og sannsynligheten for at man nå har fått et større problem enn napping er ganske stor.

Treneren - slår føllet på mulen igjen. Årsak: treneren følte at straffen fungerte forrige gang til tross for at treneren nettopp har sett at bitingen faktisk ikke har opphørt.

Føllet - stopper nappingen igjen, men begynner igjen. - Årsak, den samme som første gangen. Sammenlign dette hendelsesforløpet med hva som skjer når føllene leker med hverandre så er det lettere å forstå hvorfor føllet fortsetter gang på gang. Hvor lang tid det tar før føllet begynner igjen varierer veldig. Om det tar lang tid vil treneren ha fått en sterk belønning for straffen sin og bli enda mer overbevist om at det fungerer å slå føllet på mulen for å stoppe bitingen. Mange føll begynner å nappe etter bare noen sekunder har gått.

Dette gjentar seg gang på gang, men med noen små endringer som utvikles etter hvert som hesten og treneren begynner å forutse hverandres reaksjoner.
Føllet vil lære seg trenerens reaksjon og den vil begynne å forvente slaget fra treneren.

Dermed kommer et nytt mønster fram:

Føllet napper - føllet forsøker å unngå slaget som den vet at kommer - treneren forsøker å slå føllet - uavhengig om treneren har truffet med straffen eller ikke vil føllet nappe igjen senere - leken blir "hardere".

At føllet begynner å forutse slaget og begynner å enten løfte hodet eller hoppe bakover straks etter nappingen oppfattes av mange trenere som at føllet forstår at den har gjort noe galt. Treneren vil også oppleve situasjonen som frustrerende fordi det nå er vanskeligere å straffe bitingen, og fordi nappingen nå kommer tilbake raskere enn den gjorde i begynnelsen.
Treneren vil derfor ofte reagere med å forsøke å øke styrken på straffen. Dette vil ofte gi en midlertidig effekt på føllets adferd; den vil ofte reagere som den gjorde første gangen den fikk et slag; med overraskelse og tilbaketrekning. Dette gir oppmuntring til treneren, om litt straff ikke fungerte så vil kanskje mer straff fungere. En annen grunn til at treneren har en tendens til å øke straffen er at treneren nå tror at føllet vet at det er galt å nappe, og dette fører til at treneren blir sint. Å slå hesten tilbake vil gi utløp for denne frustrasjonen og aggresjonen, og dette oppleves som tilfredsstillende. Med andre ord har nå treneren fått enda en belønning for å bruke straff i denne situasjonen.

Øket styrke i straffen har vanligvis effekten at hesten blir flinkere til å dukke unna. I tillegg vil hesten reagere på trenerens opphisselse med å bite hardere. Leken har blitt voldsommere for begge parter. Hesten har gått fra smånapping til biting og lært å forsøke å unngå trenerens slag - en helt naturlig utvikling av leken ”jeg kan ta deg og du kan ikke ta meg” .

Det finnes flere varianter på hendelsesforløpet;

Eksempel 2

Føllet napper - intensjonen er å leke med treneren
Treneren slår føllet forsiktig over mulen - intensjonen er å straffe føllet, men samtidig unngå å skremme det.

I dette tilfellet har føllet fått en belønning fra treneren for å nappe! Treneren har nettopp deltatt i leken. Føllet napper igjen med en gang og synes at dette var moro. Treneren får ingen belønning for sin straff, og vil enten begynne å lete etter andre alternativer på å få slutt på nappingen, eller så vil treneren begynne å straffe hardere. Leter treneren etter alternative måter å takle nappingen på enn å slå hesten på mulen så er problemet at treneren nå allerede har belønnet føllet og vist at det går an å leke denne leken med mennesker. Dette betyr at det vil være vanskeligere å få hesten til å slutte med nappingen enn om føllet ikke hadde fått den første morsomme (fra føllets synspunkt) reaksjonen.
Dersom treneren begynner å straffe føllet hardere vil vi få samme utvikling som i det  første eksempelet der treneren begynte med et hardere slag med en gang.

Den siste varianten jeg skal gå litt inn på er også ganske vanlig:

Eksempel 3

Føllet napper - lek
Treneren slår føllet - men ikke forsiktig. Trenerens intensjon er at føllet absolutt skal forstå at dette er forbudt adferd, og vil gjøre dette helt klart med en gang.

Dersom straffen er hard nok, og det skjer med en gang den første gangen føllet napper, og nappingen ikke har blitt forsterket av mennesker tidligere så vil dette ofte føre til at hesten slutter å nappe med en gang. Effekten er kort og godt at føllet blir redd for personen og forsøker å holde seg unna vedkommende, og dermed opphører også den lekne adferden mot treneren. Vi kan se den samme effekten når føll leker med tøffere eller større føll, dersom føllet forsøker å leke med en hest og responsen er at den blir tatt hardt og skremt med en gang så vil føllet unngå å forsøke å leke med den hesten igjen. Det er verdt å merke seg at føllet ikke vil lære at det er galt å leke (nappe) men at det har lært å unngå den som straffet den.

Dersom treneren velger denne varianten vil det kunne få en mengde konsekvenser avhengig av hvilke assosiasjoner føllet får. Den kan bli redd for treneren som person, eller alle personer, eller alle av samme kjønn som treneren, eller stedet der den ble straffet. Den kan bli redd for menneskers hender, redd for å bli tatt på hodet eller andre steder. Den kan begynne å snu baken til folk når den føler seg presset og vil i mange tilfeller begynne å sparke folk som kommer for nære (dette vil være i selvforsvar, men de fleste opplever denne reaksjonen som at hesten er aggressiv).
Dersom dette skjer når føllet er ungt vil det med stor sannsynlighet prege føllets forhold til mennesker resten av livet, og man ender opp med en usikker hest som har lært at mennesker er farlige.

Det finnes helt sikkert folk som leser dette som har andre erfaringer enn meg. Det finnes helt sikkert eksempler på at det ikke har gått så galt som i min beskrivelse. Jeg er også overbevist om at de fleste med litt erfaring av forskjellige hester har vært borti hester som napper og som ”alltid har gjort det”, og dette ”til tross” for at man har straffet dette om og om igjen. De fleste kjenner også hester som er usikre og redde for hodet sitt, eller viser andre tegn på at straff har ført til uønskede assosiasjoner.

I disse eksemplene har jeg brukt den vanlige straffen ”å klappe til hesten på mulen”. Det finnes mange varianter på denne straffen for eksempel å klype hesten i leppa, bite den i mulen eller et annet sted, eller slå den andre steder. Det finnes sikkert mange flere, men poenget er at de vil i stort sett ha den samme effekten som i mine eksempler.

Vennlig hilsen
Ellen