Vennlig hilsen Gunnar

Løsningen lå i å gi delfinen en belønning når den gjorde det rette, men også dette bød på et problem. Hvordan skulle de fortelle delfinen akkurat hva det var de likte at den gjorde? Man kan kaste en fisk i vannet, men innen delfinen har funnet fisken har den forlengst glemt hva det var den holdt på med som du ville oppmuntre den til å gjenta. De trengte derfor et signal til å fortelle delfinen det øyeblikket den gjorde det rette, og for delfinene brukte man en fløyte.

Trenerne blåste i fløyten, og kastet så fisken ut i vannet. Det tok ikke lang tid før delfinene ventet å finne en fisk så fort de hørte fløyten. Dermed hadde de laget en positiv assosiasjon mellom fløyte lyden og maten, og denne assosiasjonen blir i klikkertrening kalt en bro.

Det neste de måtte gjøre var å få delfinen til å forbinde fløytelyden med delfinens oppførsel. En måte de gjorde dette på var å senke en ring ned i vannet.
Deretter blåste de kun i fløyten (fulgt av en fisk) når delfinen svømte i nærheten av denne ringen, og det tok ikke lang tid før delfinene tilbrakte en god del tid rundt denne ringen.

Dette var det første steget til å lære delfinen at dens oppførsel eller adferd ville kunne få fløytelyden til å komme, fulgt av en belønning. Når dette var etablert var man allerede langt på vei til å kunne lære delfinen avanserte øvelser.

Fløytelyden er signalet som forteller dyret at den har gjort rett, at det den nettopp gjorde vil gjøre at den får en belønning. Klikkertrening innebærer at vi gir dyret en grunn til å ville utføre det vi ber den om å gjøre, fra dyrets synspunkt trener den oss til å gi den en fisk hver gang den hopper igjennom ringen!

Å bruke belønning i forbindelse med trening er ikke noe nytt, det har vært gjort til alle tider. Det nye var å lage et signal som fortalte dyret når belønningen kom til å komme, og i noe så enkelt som dette lå en hel revolusjon innen trening av alle slags dyr!

For at belønning skal fungere i trening må den komme i det øyeblikket dyret gjør det rette. Klarer man det øker sjansen for at dyret gjentar oppførselen i håp om å få en belønning til.
Problemet er at det vanligvis er vanskelig å gi en belønning i det rette øyeblikket. Det ville være umulig å gi en fisk til en delfin samtidig som den hoppet igjennom ringen, men det er her klikkerlyden kommer inn. Lyden kan man lage i det nøyaktige øyeblikket som dyret gjør det man liker, og dette forteller dyret ikke bare at en belønning vil komme, men også hva den gjorde som fikk dette til å skje.

En annen klar fordel ved å bruke en lyd som et signal er at man kan gi signalet når dyret er på avstand, og til og med når det har ryggen til deg.

Med hester blir belønning ofte brukt helt feil.

Som et eksempel kan vi bruke når man er ute og rir på tur, og hesten er usedvanlig flink til noe. Så fort du kommer hjem gir du derfor hesten noe ekstra godt å spise. Hva er det hesten tror at den ble belønnet for? Det den gjorde rett før den fikk noe godt å spise! Hester lever i nuet og både straff og belønning må skje i nesten samme øyeblikk som hestens adferd forekommer dersom det skal ha noen effekt. Dette er ofte umulig å få gjort med mindre man bruker et signal som en klikkelyd. I eksempelet over har kunne man bruke en klikkerlyd mens man var ute på tur for å fortelle hesten ikke bare at man var fornøyd, men nøyaktig hva det var man likte så godt!

Et annet eksempel på dette er om du skulle lære hesten å gjøre et changement (galoppbytte). I det øyeblikket hesten byttet galopp kunne du gi den et klikk, og dermed fortelle hesten at det er dette jeg ville. Det ville være umulig for deg å gi hesten en godbit i akkurat det øyeblikket! At godbiten kommer siden er ikke noe problem, det er tidspunket for lyden som er det vesentlige, ikke belønningen, når hesten først har fått lære hva klikkelyden betyr.

Andre trenere begynner...

Etter at folk i zoologiske hager så hvilken suksess delfintrenerne hadde, ikke bare med å trene dem til å hoppe igjennom ringer, men også til å få delfinene til å akseptere å bli behandlet av veterinærer og til å la seg håndteres ble de svært interesserte. Dette kunne være et alternativ til å skyte dyrene med bedøvelse når de skulle håndtere dem!

(Dette er også et svært interessant område for hesteeiere. Man kan ved hjelp av klikkeren lære hesten å akseptere ting den ellers har problemer med som for eksempel å få vaksiner, bli skodd, eller å bli lastet.)

De begynte derfor å trene med klikker i dyrehagene, og ble utrolig overasket over resultatet. Ikke bare virket dette fort og effektivt, det virket på absolutt alle dyreslag! Fra kattedyr til elefanter, alle reagerte på samme positive måte.

Folk har lenge trodd at delfiner er intelligente utenom det vanlige, at de er uvanlig lystne på å lære og gjøre folk til lags. Sannheten er at det er treningsmetoden som blir brukt som er så effektiv. Enkelte andre trenere begynte dermed å bruke klikker også.

Spesielt Hollywoodtrenere, og du har helt sikkert sett hester og andre dyr som er trent med klikker. Hesten som spiller Black Beauty er en av dem, flere av hestene som var i filmen "hesteviskeren" er trent med disse prinsippene, bare for å nevne noen. Også hunder og katter er blir trent med klikker (Og katter er som kjent umulige å trene!).

Klikkertrening virker på alle levende vesener som har evnen til å la seg motivere, til og med fisk har vært trent med klikker. (Mennesker også!) Grunnen til dette er at Klikkertrening er basert på innlærings psykologi. Dersom man forstår hvordan læring og motivering foregår kan man bruke det i all trening, og få fantastiske resultater.

De neste til å virkelig benytte seg av dette var hundetrenere, og det spredde seg som en farsott over hele verden. Dette ble så populært fordi treningen er effektiv, enkel å forstå, hundene lærte fort og alle hadde det moro!
I dag ser man ofte klikkertrente hunder gå til topps i konkurranser av alle slag, og hunder blir trent med klikker i alle forbindelser fra blindehunder til politihunder til narkotikahunder og lydighetshunder.

Så hvorfor er ikke dette mer vanlig blant hestetrenere?

Trening av hester har en svært lang tradisjon, og metodene som brukes til å trene hester fungerer tross alt stort sett. Folk flest ser derfor ikke et behov til å forandre på metoder som har fungert i lange tider. Et ofte brukt argument er at man ikke vil gi hester mat som belønning når man trener hester. Dette er noe de aller fleste av oss har lært at man ikke skal gjøre fordi hestene ofte begynner å bite eller nafse, de blir ukonsentrerte og bortskjemte.

Dette er helt riktig dersom dette brukes på feil måte, problemet er at vi har lært feil lekse! Hestene har ved å vise alle disse reaksjonene fortalt oss hvor sterkt mat kan påvirke dem, så i stedet for å la være å bruke mat er det bedre å finne ut en effektiv måte å bruke mat i treningen.

Ved å lære hesten at den kan oppnå belønninger ved å oppvise spesiell adferd vil hesten snart velge å gjøre det den vet nytter. Man lærer hesten at man ikke kan få noe godt ved å forsøke å rane deg, men samtidig viser man den en alternativ måte der den kan klare å få noe godt.

En hest som er trent korrekt med klikker er ikke nafsete, man kan til og med trene bort denne adferden hos hester som allerede har fått denne uvanen ved hjelp av klikkertrening.

Alle metoder som brukes feil vil gi dårlige resultater, og dette gjelder selvsagt også for klikkertrening. Så det er viktig at man lærer seg mest mulig om dette før man setter i gang å prøve seg frem på hesten sin.

Vennlig hilsen
Ellen