 |
|
 |
| Ali en 10 år gammel egyptisk Araber hingst som har vært brukt i avl og
utstillinger. Da han var 5 år ble han sendt til en trener i 30 dager, og
deretter red de ham i omtrent to uker. Da var han blitt "helt umulig".
Han begynte å steile med en gang noen forsøkte å sette seg opp på ham,
så de gav opp hele ridningen og lot ham bare være en avls hingst
istedet.
For litt siden bestemte de seg for å forsøke å ride ham inn igjen
så de sendte ham til meg. Jeg begynte å trene ham til å leie, lærte ham å stoppe når jeg stoppet, gå når jeg gikk, og vike unna for trykk. Jeg jobbet også med ham løs i en rundpen for å få ham til å gi meg sin oppmerksomhet. Siden han er en intelligent og egentlig snill hest tok det ikke lang tid før vi kom godt overens. Etter en ukes tid med markarbeidet kunne jeg sitte på ham. De gamle problemene med steiling oppstod ikke siden hesten denne gangen hadde en bedre forståelse av hva jeg ventet etter alt bakkearbeidet. |
|
Jeg begynte ridningen på samme måte som jeg gjør med alle unghester, med grime et leietau og barbak. Jeg gjør det på den måten fordi hestene allerede er vant til å gå med grime og gi etter for trykk med dette utstyret. Å ride en hest i grime et ikke målet for meg, det er bare begynnelsen. Når hesten er vant til å bære meg begynner jeg som oftest å
ride med en "sidepull", og etter det begynner jeg med et vanlig
trinsebitt med mindre hestens eier foretrekker å bare fortsette med å
ride hesten i en sidepull. Dette er et bittløst hodelag som virker
omtrent som en grime, se på bildet. Delen som går over nesen er laget i mykt
lær, og dette er en fin overgang fra taugrimen som jeg begynner med og
trinsen. |
 |
| Når jeg skulle begynne med å ride ham med sal begynte hesten å vise at
han hadde problemer. Det tok meg litt tid før jeg forstod at han var nervøs
for selve salen, han viste dette med å gjespe intensivt og ofte, og etter å
ha grublet en god stund kom jeg til å tenke på at dette var noe han gjorde i
forbindelse med mange andre nye ting, og etter hvert som han ble vant til
tingene forsvant gjespingen.
Jeg tok alle mulige hensyn i forbindelse med oppsalingen. Det var viktig å bruke god tid på prosessen, ikke minst når jeg skulle stramme gjorden, og gjorde jeg det bare litt for fort viste han det med et stort gjesp. Da måtte jeg sakte av litt. |
 |
Jeg saler hester som er usikre, eller unge, uten å holde dem fast på noen måte. Dersom hesten trenger å gå sin vei vil jeg at den skal få gjøre det. Det vil vise meg hvor godt hesten har lært å akseptere oppsaling. Merkelig nok er det uvanlig at de går sin vei, de forstår at det er meningen at de skal stå der, og de holder seg som regel på plass.
|
 |
| Etter at jeg har lagt på salen sender jeg hesten ut, eller jeg går
omkring med hesten for å siden stramme mer, og dette gjør jeg helt til salen
sitter godt.
Det er også en god anledning til å sjekke at salen virkelig sitter riktig, og dersom det er en hest som er helt ny med sal lar jeg den alltid springe litt slik at den skal kunne bli vant til å bære en sal i alle gangarter. |
 |
| Jeg bruker også en liten “skammel” når jeg går opp på hester i
begynnelsen, dette gjør det langt lettere for hesten å balansere seg når man
går opp.
Etter at jeg har sittet opp i salen begynner jeg ikke å ride frem med en gang. Det er fort gjort å skape uvanen at man skal begynne å gå med en gang rytteren er i salen, så for å unngå dette sitter jeg en liten stund og slapper av sammen med hesten. |
 |
| Ali var en leken hest som ville undersøke alt mulig. Hingster blir
vanligvis holdt atskilt fra andre hester og de har et stort behov av sosial
omgang. For å lage litt variasjon begynte jeg å klikker trene ham til å
knele, og dette syntes han var svært artig. Det viste seg at dette var
nyttig i andre sammenhenger også, når jeg bad ham om å gjøre noe som han
ikke forstod løftet han frambenet som for å spørre om det var kneling jeg
var ute etter.
Dette gjorde det helt klart for meg at han ikke forstod, og at det ikke var snakk om uvillighet fra hans side. De første gangene jeg bad ham å gå frem når vi red gjorde han dette, og siden kneling er mye mer anstrengende enn å ta et skritt fremover var det tydelig at han ikke hadde noen anelse om hva sjenkelen min betydde. Etter at jeg smattet på samme måte som ved bakkearbeidet og samtidig gav skjenker forstod han sammenhengen, og han sluttet med å begynne å knele når jeg bad ham om å gå frem. |
|
| Selve ridningen gikk uten problemer så lenge jeg gikk langsomt frem. Han
er en hest som virkelig nyter av å bli ridd, i det hele tatt setter han stor
pris på oppmerksomhet, men han blir fort usikker på nye ting. Til gjengjeld
glemmer han ikke ting som han har lært heller, så man trenger ikke å
repetere ting ofte med ham. Tvert imot, det virker bare irriterende på ham.
Denne hesten kom til meg og jeg fikk høre en lang liste over hvor vanskelig han var, men med litt forståelse og tålmodighet og hensyn var han absolutt ingen “problem hest”. Og dette er det vanlige, hester vil så gjerne være venner med oss mennesker, men vi må være villige til å være venner med dem også. Kommunikasjon går begge veier, og vi kan ikke vente at hesten skal høre på oss hele tiden dersom vi ikke samtidig er villige til å høre på dem. Det gjelder å være konsekvent, og vise hesten hva som er riktig, og hva som ikke er riktig. Dette kan gjøres uten bruk av straff. |
 |
 |
 |
